Tur til Risfjellet via Karvebakken og Svarttjønna!

På søndag tok jeg en tur, eller rettere sagt en rute, jeg aldri før hadde gått. Jeg startet ved Karvebakken (154 moh) og gikk mot Svarttjønna. Et stykke opp i lia fant jeg koden til min andre registrering i Polarsirkeltrimmen. Turen videre gikk oppover og oppover gjennom fint skogsterreng på en god sti.

Det var flere utsiktspunkter underveis, men så var det denne tåken da, så utsikten ble bare et tykt hvitt teppe!

Jeg møtte noe snodig på vei opp, rett ved stien hadde noen forlatt en gammel komfyr, av det vedfyrte slaget. Jeg ble stående midt i bakken og lure på om den var på vei opp eller ned, og hvorfor noen i det hele tatt ville dratt den opp hit, midt i den bratte bakken!

Hvis dere ser litt nøye etter, kan dere kanskje skimte hvor bratt det var her. På veien videre undret jeg mer og mer på denne ovnen, for jeg så ingen hytter eller andre byggverk som kunne ha nytte av den!

Blytunge er vel en mild betegnelse på vekten til disse ovnene....

Det var fint ved Svarttjønna. Her fikk jeg logget en cache, før jeg tuslet videre. Fra dette punktet måtte jeg gå på GPS'en videre mot Risfjellet. Det var ingen sti videre dit, i allefall ikke som jeg fant. Likevel var det rimelig greit å gå oppover skogen og myrene. Jeg fant også noen store fine kantareller, gode råd var dyre, for jeg hadde ingenting å plukke dem i. Men i sekken fant jeg noen poser, og ved å legge litt papir nederst og stikke noen huller i plasten, gikk det fint å få dem med hjem!

Det var fint selv om tåka lå tykk, nesten trollsk stemning. Trollskogen!

Etter hvert som jeg kom oppover fjellet lettet tåka en del, og det flotte landskapet åpenbarte seg. Selv om høsten er kommet langt er fargene fremdeles flotte. Turen var lang, men likevel fin.

Målet med turen var Risfjellet. På toppen her finnes det som jeg pleier omtale som en "Russisk romstasjon". En stor mast med en fastmontert flyvende tallerken og en telefonkiosk uten telefon...

Her er et av Ranatraskenklippepunktene plassert. 510 moh.

Etter å ha klippet kortet ble det en rask matpause før jeg tuslet videre mot Loftfjellet og Loftfjellveien.

Flere snodigheter dukket opp underveis, noen hadde gått en såle av skoen sin... Det kunne ikke være veldig behagelig for vedkommende å gå ned fra fjellet igjen!

Utsikten var bare vakker fra romstasjonen. Det ble en flott tur, med funn av både kantarell, Polarsirkeltrimkode, cache og klipp av Ranatraskenkort!

Takk for turen!

Når "vanlige" mennesker oppsøker psykolog!

Siden jeg, da jeg gikk i bakken av alle kravene, forventningene, selvutslettingen, misstrivsel på jobb - jeg var utbrent, fikk hjelp av en psykolog, har jeg reflektert mye over samfunnets syn på psykologer og de av oss som oppsøker dem.

Jeg vokste opp med en underforstått lærdom av at det bare var svake mennesker, de som var blitt misshandlet eller de som var "gale" som gikk til psykolog. Å gå til psykolog var forbundet med stor skam, ingen skulle vite noe, de som gikk inn døra til psykologen ble sett ned på. Et menneske med mindre verdi enn andre. Det er så mange myter og vrangforestillinger om å gå til psykolog. Og, nei, du ligger ikke på en benk og snakker med psykologen sittende i en lenestol bak deg!!!

På grunn av dette var terskelen min for å få hjelp så stor og høy at jeg ikke så det som mulig å komme over den. Jeg viste i mange, mange år før jeg var "oppbrukt" hva min diagnose var. Som sykepleier kjente jeg tegnene veldig godt. Gjennom mine blogginnlegg sist høst, hente det et par ganger at jeg fikk mail fra andre sykepleiere som spurte om de hadde gjettet seg til rett diagnose. Det var litt komisk, for det hadde de.

Men selv om jeg viste det i mange år, gjorde jeg ingenting, jeg fortsatte som før. Jeg ba ikke om hjelp, selv om jeg viste at det ville være smart, selv om jeg viste at livet mitt kunne bli like "normalt" som andres liv. Jeg var sliten av å være ekstremt aktiv nesten døgnet rundt i lange perioder, jeg var sliten av å være motløs og fortvilet i lange perioder.

De generelle betraktningene jeg har gjort meg omkring det å gå til psykolog har gjort at jeg innimellom blir litt oppgitt på samfunnet. I storbyene er det nesten ingen som hever et øyebryn når noen sier de skal oppsøke psykolog, psykologene har mer enn nok å gjøre. Øyebryna blir derimot hevet mer og mer jo lengre fra byen man kommer. På små tettsteder og landsbygda blir psykologen arbeidsledig... I store byer i USA blir du nesten sett ned på hvis du ikke har din egen psykolog!!! Samfunnet er snodig.

Psykologer jobber med mennesker i forskjellige livssituasjoner. De har kunnskaper om hvordan hjernen fungerer, hvordan mennesker tenker og reagerer i gitte situasjoner. De gir råd og veiledning, har mange gode nøkler for å hjelpe mennesker ut av depresjoner, traumatiske opplevelser, vrangforestillinger eller bare rett og slett hjelpe med å endre tankemønster.

Nå er det liten tvil om at holdningen til det å oppsøke psykolog har endret seg mye de siste årene, samfunnet forstår at det ikke bare er svake, skjøre mennesker som oppsøker denne typen hjelp. Innimellom trenger de fleste mennesker hjelp til å lære seg å være flinkere til å lytte til seg selv, sin egen kropp og sin egen tankerekke. Kanskje bare få en finjustering av dette?

Det å oppsøke psykolog er et sterkt valg for de fleste, selv om vi vet at det ikke er et nederlag eller et tegn på svakhet, bærer vi med oss en gnagende tanke i bakhodet om at dette blir det ultimate nederlaget. Men ved nærmere ettertanke har man i større grad tatt ansvar for eget liv når man oppsøker psykolog, man gjør noe aktivt for å få et bedre liv. Tar livet, og livets beste, på alvor.

Kroppen vår forteller i lang tid før man er utbrent at nå er det nok, men vi lar vær å lytte, vi skal da klare dette. Jeg er sterk. Jeg er ikke noe svakt menneske, jeg kan stå på, det går bra. Men til slutt gjør det ikke det. Det blir bom stopp. Kreftene tar slutt.

Sannheten er at hvis vi hadde lyttet til kroppen fra første stund, hadde vi ikke slitt oss fullstendig ut. Gått i bakken. Hadde vi lyttet og fått hjelp med en gang, hadde det bare vært en finjustering som skulle til før vi kunne gå videre. Men så alt for mange gjør slik jeg gjorde; ignorerer signalene fra kropp og hode, står på og tåler og tåler. Når mørket senker seg totalt blir veien tilbake så vanvittig lang.

Jeg vil innstendig be samfunnet om å reseptere psykologer som en fantastisk samfunnsgruppe som stort sett gjør en flott jobb.
 
Jeg vil innstendig be samfunnet om å akseptere mennesker som går til psykolog som personer som har tatt ansvar for eget liv og gjør noe med sin egen livssituasjon.

Tur til Raudfjellet!

Klokka litt over åtte i morres satte jeg meg i bilen og kjørte til Raudvatnet. Her parkerte jeg på en av rasteplassene og la i vei oppover mot Raudfjellet, eller Raudsandhaugen som den også kalles.

Selv om tåka lå tykk som grøt rundt meg, tok jeg sjansen på å gå opp - uten å finne stien. GPS er en fantastisk oppfinnelse som gjør det mulig å ta seg frem uten å se hvor man skal! Etter å ha gått litt feil et par ganger, nådde jeg toppen drøye 400 høydemeter fra startpunktet. Raudfjellet ligger på 826 moh, og vanligvis er det fantastisk utsikt fra varden, men i dag var det ikke mye utsikt, som dere ser...

Her oppe fikk jeg logget en cache, Ranatraskenkortet og notert koden til Polarsirkeltrimmen. Min cache nummer 697, årets 9. Ranatraskenklipp og den første koden i Polarsirkeltrimmen! 3 fluer i en smekk føltes alldeles verd turen opp i tåkehavet!

Etter hvert på veien nedover fra fjellet igjen ble sikten litt bedre, og den siste rest av høstfarger viste seg igjen. Selv om landskapet ennå lå i tåke.

100 høydemeter fra bilen kunne jeg for første gang på turen skimte toppen av fjellet, varden var ennå ikke dukket opp fra tåka, men likevel.

Jeg kom tilbake til bilen kvart over elleve. Det eneste mennesket jeg møtte var en jeger på vei opp på fjellet, når jeg var på vei ned. Kanskje et bedre tidspunkt å være på vei oppover? ;)

Og dere; nesten oppe på toppen fant jeg et reingevir, lite, men årets første funn. Av erfaring finnes det flere på vei opp til Hellerfjellet, men jeg aner ikke når jeg skal få tid til en tur opp dit!?!?!

Jeg har omsider fått varmen i meg igjen, det ble kaldt å bære store-Nikon i hendene på tur nedover fra fjellet. Dessuten ble jeg søkk våt på beina når jeg var nesten ved bilen... det hjalp også på kroppstemperaturen... Men i bilen ventet varm te, så jeg holdt ut til jeg var hjemme igjen.

Jeg håper alle får en flott lørdagskveld!
... og takk for turen...  ;)

P.S! For dere som lurer, en tur til Raudfjellet teller 11.147 skritt i følge skritt-telleren!

Sånn er jeg, for å være helt ærlig!

Skal jeg fortelle dere noen hemmeligheter?

Dere skjønner det at jeg er kanskje ikke helt som bloggeverden får inntrykk av...

Jeg er egentlig en ganske sjenert person. Jeg er ikke den som danser på bordet og spiser all oppmerksomheten til dem som er rundt meg. Jeg er heller den som ser og lytter, analyserer situasjonen før jeg bryter tausheten og sier noe ekstremt tåpelig! Ja, jeg er en av dem som snakker først og tenker etterpå. En dårlig egenskap, men jeg har denne, til tross for gjentatte forsøk på å bli kvitt den!

Jeg kan komme med reflekterte svar og kommentarer, men ikke med en gang, de kommer først inni hodet mitt etter at alle er dratt. Jeg er rett og slett litt treg... Jeg trenger litt tid til å tenke meg om før jeg kan si noe veloverveid. Det kommer ikke spontant...

I tillegg er jeg ganske innesluttet. Jeg trives aldri med mange mennesker rundt meg. Det blir for mye å holde styr på. I mitt eget selskap er det mye enklere; jeg trives i min verden, de kjenner meg her! Jeg trives også sammen med enkeltmennesker, enkle enkeltmennesker. De jeg forstår meg på.

Jeg forstår ikke språket mange mennesker snakker. Nå snakker jeg ikke om vanlige fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, men jeg mener det språket som snakkes uten vanlige ord. Kroppsspråk, blikk, små nesten usynlige "gester" som skal tolkes til en sammenheng. Jeg forstår bare ikke dette språket. De menneskene jeg trives sammen med er mennesker som kaller en spade for en spade, som sier "spade" med klokkeklare ord. Ikke som sier "håndtak" og blinker med et øye for at jeg skal gjette at det er "spade" de mener. Det er slitsomt, og det gidder jeg ikke bruke energi på! Jeg trives ikke sammen med sånne mennesker.

Når jeg tidligere her var inne på begrepet "spontant", så kan jeg fortelle at jeg er rimelig spontan. Jeg tenker en tanke, synes det høres lurt ut, og gjør det. Konsekvensanalyse er ikke min greie. Konsekvensene dukker opp som "troll av eske" etter hvert... Det medfører at jeg til stadighet gjør mange ting som ikke er veldig lurt...

Jeg synes det meste av musikk er støy. Jeg liker ikke støy. Jeg har aldri på musikk hjemme, aldri radio, ikke i bilen heller. Jeg liker stillhet. Ro og stillhet.

Jeg er heller ikke veldig nøyaktig. Jeg synes alltid at "sånn høvelig" er mer enn godt nok. Jeg bryr meg ikke om at alt skal være på millimeteren korrekt, eller helt i vater. En ting er helt sikkert; jeg er ikke på meteren korrekt engang - og slett ikke helt i vater!

Å trylle med ord, når jeg sitter med tastaturet forran meg, det er ikke noe problem. Jeg har tastet i stykker flere tastaturer... det jeg taster på nå også.... Jeg har bøttevis av ord som skal ut, ikke gjennom munnen, men gjennom fingrene. Jeg taster ulidelig mange tegn i minuttet, det skulle egentlig vært interessant å vite hvor mange...

Jeg er også en av dem som har en tendens til å huske enkelte ord og settninger, ting som bare har brent seg fast i hjernemassen min. Noe er komisk, noe er trist, noe er irriterende og veldig mye er absolutt helt uvesentlig. (Hmmm... her lukter jeg et eget blogginnlegg....)

Jeg er meg, langt fra perfekt, egentlig et surrehode med alle de konsekvenser det har. De som er rundt meg får "take it, or leave it", det spiller egentlig ingen rolle, jeg ser ikke noe poeng i å gjøre alt i min makt for å bli likt av alle. Jeg setter heller pris på dem som liker meg for den jeg er, akkurat som jeg er...

Når du vet om utroskap, men ikke vil si noe...

Jeg har fundert mye over noe som er litt vanskelig å forholde seg til. Til tross for at det er saftig bygdenytt, kjenner jeg at jeg ikke skal bli Bygdetrollet på grunn av dette.

Likevel er det vanskelig. Fordi det omfatter svik mellom to venner. Ekteskaplig utroskap. De er flotte mennesker begge to. Tilsynelatene lever de i et godt og kjærlig ekteskap med to barn. Den solide kjærnefamilien. Saken er bare den at jeg vet at hun har hatt et langvarig forhold på si. Jeg vet det. Hun vet ikke at jeg vet det. Mannen hennes vet ingenting. Han lever i den tro at noe sånn aldri ville kunne skje.

Når det er snakk om utroskap er han helt kategorisk på at det ville han aldri tollerert, da ville ekteskapet være over. Noe han aldri ville tilgitt og han forstår bare ikke at noen andre ville gjort det heller. Før han ser kjærlig bort på sin kone og sier at han er glad for at dette ikke er en sansynlig problemstilling hos dem. Hun er mer taus enn vanlig, selv om hun i aller høyeste grad gjør mine til slett spill. Hun sier seg enig med oss som mener at utroskap er uakseptabelt. Samtidig merker jeg at hun er ivrig til å skifte tema. Jeg forstår henne.

Da kjenner jeg at det er vanskelig å sitte der. Jeg setter stor pris på begge to. Jeg ser på mannen som er så glad i sin kone og stiller opp for henne og barna på alle mulige måter. Jeg synes oppriktig synd i han fordi han ikke vet og er blitt utsatt for dette ulitmate sviket uten å vite om det. Jeg ser på henne og tenker på om dette er noe hun angrer på, noe hun sliter med å leve med. Jeg kjenner også at jeg føler hun er falsk, fordi ingen andre tilsynelatende vet om dette, hun sier ingenting. Hva mer er det hun ikke sier? Er hun like falsk mot alle andre rundt seg? Er hun falsk mot meg også? Kvinnen som fremstår som så lykkelig og positiv, er hun det, eller er det bare et spill for galleriet?

Er dette utroskapet bare rykter jeg har hørt? Nei! I en svak stund (les; med litt for mye innabords) har han som hun hadde et forhold til fortalt historien. Brev hun har skrevet er blitt tatt vare på, som et minne om det som engang var. Kanskje i en sorg over det som ikke ble noe mer? Hvem vet? Jeg følte han hadde et tomrom i livet etter henne, kanskje en årsak til at han ikke har stupt inn i nye nære forhold? Ikke så greit å vite.

Til tross for at jeg tilstadighet, i samvær med disse flotte menneskene, blir sittende å fundere over det som har skjedd, det jeg vet, det han ikke vet og det hun ikke vet at jeg vet, vet jeg at jeg kommer til å ta hemmeligheten med meg i evigheten. Det vil aldri føre noe godt med seg å si noe. Jeg vil ikke gi henne panikken i den viten at noen andre vet, at jeg vet. Jeg vil ikke gi han sorgen over det som er skjedd, over den uholdbare viten om at hans kone ikke er det trofaste, ærlige og oppriktige mennesket han tror han er gift med.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Helt sikkert et utsagn med mye sannhet i seg, men det er også tungt å bære med seg viten man ikke burde hatt!

Bygdetrollet!

Bygdetrollet, ja, det finnes overalt, ikke bare på bygda. Det finnes i alle tettsteder og byer også. På arbeidsplasser og i fritidsaktivitetsmiljøer. Men hvem er nå dette vesenet?

Jo, det er oss alle sammen!  Når vi forteller videre noe vi har hørt, noe vi tror, noe vi antar om noen andre og deres liv og gjøremål. Kanskje antar vi at den vi forteller noe om aldri får vite at vi sier det, men som oftest stemmer ikke dette, de får vite det til slutt.

Innimellom får vi en oppfattning av et menneske eller en situasjon og deler denne oppfattningen med andre. Kanskje kommer dette videre som en ekte sannhet? Kanskje kommer dette videre i en annen form enn den som var meddelt i utgangspunktet?

Bygdetrollet er rett og slett sladder. "Jo, jeg kjenner henne! Hun er sånn og sånn." eller; "Han er bare helt utrolig, jeg orker han bare ikke." Vi har vel alle kommet med sånne uttalelser. Greit nok. Men hva med; "Jeg har hørt at han har et forhold til henne og tenk på forloveden som ikke aner noenting!" Dette er bare noe du har hørt, ikke er sikker på, ikke noe du faktisk vet. I neste omgang kommer denne settningen videre til neste ledd som en sterkere påstand; "Jeg har fra en sikker kilde at han har et forhold på si med ei dame." Fremdeles ikke noe du kan si med sikkerhet, men du forteller det likevel. Det er godt kaffe-nytt. Et OMG, er det mulig?

Jeg har gjort det selv. Mine venner har gjort det. Jeg er blitt utsatt for det. Mine venner er blitt utsatt for det. Likevel fortsetter vi med det, alle sammen. Vi glemmer at dette ikke er noe hyggelig å bli utsatt for. Vi gjør det til og med uten å vite at det er det vi gjør. At vi er bygdetrollet.

Selv er jeg en person som sier og gjør mye jeg ikke burde sagt og gjort, som så mange andre. Selvsagt er det ganger jeg burde holdt kjeft og ikke sagt noen ting, men jeg kommer med snodige uttalelser og gjør snodige ting eller feil, som jeg i neste omgang blir "slaktet" for. Nå er jeg ikke redd for å stå for noe jeg har sagt eller gjort, uansett hvor teit dette er. Men innimellom merker jeg at ting er kommet videre helt tatt ut av situasjonen og historien. Hvorfor gjør vi dette? Er det et kvinnefenomen? Neppe! Menn er like ille. Bygdetroll.

Jeg sier ofte til dere at; "La bygdetrollet ligge død!"
Jeg ber instendig om at vi alle sammen kan bli flinkere til dette.

Tur til Reinfjellet!

Da jeg stod opp i dag og så ut av vinduene tenkte jeg at dagens tur fikk utgå. Tåka lå tett og det fristet slett ikke å dra opp i fjellet i ukjent terreng. Etter en times tid så jeg blå himmel over skyene og jeg ombestemte meg.

Med ryggsekk, GPS, kamera, matpakke og te satte jeg meg i bilen og kjørte mot Raudvatnet. Etter å ha satt fra meg bilen på et høvelig sted, tok jeg sekken på ryggen, fisket frem gåstavene og la i vei oppover mot Reinfjellet.

Til tross for overskyet vær, var fargene rundt meg helt upåklagelige. Grønt, rødt, orange, gult i alle slags nyanser. Stien var tydelig og veltrødd, men innimellom delte den seg i alle mulige rettninger og da var GPS'en veldig grei å ha.



Det var mye flott å se hele veien, men det ble ingen storstilte blinkskudd i dag. Jeg sliter ennå en del med å få til helt 100% knallgode bilder med "store-Nikon", men jeg jobber med saken!

Jeg trodde turen skulle være 120 høydemeter rett oppover, men det var den ikke. Stien gikk slakt oppover i helt feil rettning, forbi flere hytter og små tjønner. Så snudde den sånn høvelig i rett rettning, og jeg følte meg litt mer trygg på at jeg var på rett vei!

Det var varder i alle rettninger. Noen som denne, andre av det vanlige slaget, bygget av steiner - høyere og høyere for hver turgåer som har vært på stedet.

Fra Reinfjellet så jeg både mot Mo i Rana, Skonseng, flystripa på Røssvoll, Raudvatnet, Raudvfjellet, Hellerfjellet, Stangfjellet og flere av de andre fjellene jeg burde vært på!

Turen som burde tatt 30-40 minutter, tok nesten en time. Jeg måtte stoppe og ta bilder hele tiden, disse vakre fargene måtte festes til minnebrikken slik at jeg kan titte på dem når vinteren føles som om den aldri skal ta slutt!

Nå kan dere kanskje tro at dette bildet er opp-ned, men det er det ikke. Det er gress og himmel som speiler seg i vannet. Det var helt vindstille, ergo var vannet som et speil på alle tjønnene.

Jeg har en tendens til å bruke mange ord når jeg skriver blogginnlegg, men med så mange flotte motiver som møtte meg i fjellet i dag, er det vel bare å la bildene tale sitt tydelige språk!

Siden det er en helt vanlig onsdag i dag, var det ikke mye folk i fjellet. En enslig jeger så jeg lengre nede i lia, i tillegg til en flyvende jeger oppe i lufta!

Tenk at om en måneds tid er alt dette vakre forsvunnet! Ett år til neste gang vi får se det.

På veien ned fra fjellet ble jeg oppmerksom på et fenomen jeg har hatt oppe til debatt her på bloggen for en stund siden; Er å heise det norske flagg på hytta negativt? For her er et tydelig bevis på stolte norske hytteeiere; ingen hjemme på hytta, men vimpelen er oppe! Koselig!

Blåbærlynget i høstfarger, med nydelige blåbær var et flott skue i dag!

Jeg avsluttet dagens tur med å logge en cache ved Raudvatnet. Det var bare helt utrolig hvor stille vannet lå, noe som ga mulighet til å fange helt klare speilbilder.

Jeg takker for turen og legger meg i planleggingsgropa for neste tur!

Høst tur ved Andfiskvatnet!

I dag hadde jeg flere turalternativer, men jeg valgte den som kunne gi flest cache-funn! Ergo la jeg kursen mot Åga og Andfiskvatnet. Her har jeg vært mye på tur før, et flott område. Men denne gangen skulle jeg ledes til tre steder jeg ikke har vært før!

Dagens første stopp var omtrent bare inn og ut av bilen for å signere i en cache. Så kjørte jeg videre oppover dalen, parkerte på et - i følge GPS'en - høvelig egnet sted og tuslet stien mot elva. Her var det bord og benker på et utsiktspunkt, men jeg fant ikke cachen på de føste 5 minuttene, så jeg gikk tilbake til bilen og tok på meg ryggsekken og fisket fram gåstavene. Så beveget jeg meg i den andre rettningen, opp mot fjellet. Naturen glittret i alle de flotte høstfargene.

Det er tørt og fint på bakken etter flere dager uten regn. Oppe i fjellskråninga fant jeg cachen. Og rett ved siden av var det ei flott fjellhylle med steiner å sitte på, et steinbord og bålplass. Neida, jeg var ikke smart nok til å ta bilde fra skogen nedenfor... Men jeg fikk nå tatt et par bilder inni hula! Fantastisk utsikt!

Etterpå tuslet jeg ned igjen, og kjørte et stykke videre innover dalen. Neste stopp var demningen. Der var det også bare ut av bilen, logge cachen, kjøre videre. Så var det Andfiskvatnet. Etter å ha parkert tuslet jeg langs skogsbilveien som går langs vatnet. Sola skinte, alt var vakkert. Cachen var et greit funn. Utsikten fantastisk. Det var bare å nyte.

Det ble en flott tur i nydelig vær. Nå sitter jeg bare å funderer på hvor jeg skal legge kursen i morgen?

Håper dere har hatt en flott dag!

Høstpai med kantarell!

De siste ukene har jeg spist pai med kantarell flere ganger. Og den er bare fantastisk god! Jeg tenkte jeg skulle dele oppskriften med dere. Denne paien er nok til 4 porsjoner, vil jeg tro!

paibunn (Jeg bruker en pakke Maizenna paibunn)

Fyll;
2-3 liter kantarell
1/2 rødløk i tynne skiver
400 g bakon i små biter
4 egg
4 ss matfløte
1/2 ts salt
hvitløkspepper
6-7 cherrytomater eller andre små tomater

Lag paibunnen, og ha den i paiformen.
Stek bacon.
Stek kantarell og smak til med hvitløkspepper.
Bland baconet og løk i kantarellen og la det få et par minutter sammen.
Skjær tomatene i biter.
Visp egg, salt og fløte.

Etterpå har man bacon-kantarell-løk-blandingen oppi paiformen, og heller over eggeblandingen.

Stek paien på 200 grader i ca 40 minutter.

Jeg lover dere et godt måltid!

Tenåringer og kjæresteovernatting!

Ja, dette kan jeg tenke meg er et brennhett tema i de fleste hjem med tenåringer. Hva gir man dem lov til og hva sier man nei til? Når er det egentlig greit at tenåringer kan begynne å overnatte hos kjæresten, eller ha kjæresten på overnatting?

Sukk, dette er ikke et veldig enkelt tema, og garantert et tema med nesten like mange meninger som foreldre. For ungdommen blir dette fort et brennhett ønske når de får seg en kjæreste. Etter hvert som forholdet utvikler seg dukker spørsmålet opp som troll av eske. Akkurat som det gjorde da vi foreldrene var tenåringer...

For noen år siden leste jeg ei settning i en artikkel om oppdragelse av barn; "Velg dine kamper med omhu!". Jeg bet meg fast i denne, og har prøvd å etterleve tanken. Jeg ser ikke noe poeng i å krangle med ungdommen om absolutt alt, jeg prøver å velge mine kamper med omhu, og ser gjennom fingrene med ting som ikke er verd å "krangle" om.

"Aldri i verden, hun får vente til hun nærmer seg 18 år og kan ta ansvar for egne handlinger!"

"Helt uaktuelt, de er for unge, bygdesladderen kommer til å gå med en gang!"

"Det er helt greit, men de får sove på hvert sitt rom!"

"Vi har snakket om p-piller, hun sier fra når hun trenger dem, så drar vi sammen til legen og ordner det. Foreløpig trenger hun ikke. Dermed er det heller ikke aktuelt med kjæresteovernatting!"

Joda, jeg har hørt alle disse utsagnene. Men når er det greit å si ja til kjæresteovernatting? Skal dette vurderes etter alder, modenhet eller samfunnsnormer? For å være ærlig skjønner jeg godt at det blir mye konflikter med tenåringene. Hvorfor mener du det du mener? Hva er årsaken til at det blir feil for foreldrene med kjæresteovernatting i tenårene?

Ungdommen gir stort sett blaffen i bygdesladder, så det argumentet faller i steingrunn. Jeg må si meg enig med dem; skal vi leve våre liv etter hva naboen synes?

At de må vente til de nærmer seg 18 år, synes jeg virker helt urimelig. Det er bedre at de har hjemmets vinger å komme tilbake til dersom noe skulle skjære seg. At det er andre voksne til stede i overnattingshjemmet.

"De får sove på hvert sitt rom!"... OK... Men er det dette de ønsker seg når de vil ha kjæresteovernatting? På den andre siden; når ungdommen spør om kjæresteovernatting, er nok dette et bedre alternativ enn et "Nei!"

Og den siste ang. en mors prat med sin tenåringsdatter ang. p-piller... Kommer du med den uttalelsen er du rett og slett naiv! Det er en flott samtale å ta og de fleste mødre tar den med sine døttre, men når du drar den så langt at du faktisk tror på at din datter vil komme og si; "Mamma, jeg og kjæresten har tenkt å ha sex, kan du bli med til legen sånn at jeg får p-piller?" Ja, da mener jeg du er ekstremt naiv! De sier ikke fra, uansett hvor nært du mener forholdet til din datter er. Enten ordner de p-piller selv, eller så har de ubeskyttet sex en stund før de blir konfrontert med dette og forteller. Mang en tenåringsmamma har blitt forbanna på meg når jeg har sagt at de er naive, men historien etterpå har nesten uten unntak vist at jeg har rett!

Igjen over til når kjæresteovernatting skal være aktuelt. Når ungdommen er 16 år, 17 år eller må de vente til myndighetsalder? Når er de modne for kjæresteovernatting? Er kjæresteovernatting ensbetydene med at de har sex? Tja, jeg mener i allefall det øker muligheten ganske mye!

Nå er jeg blandt de mødre som faktisk selv har vært tenåring (!!!) og ikke har glemt hvordan det var i denne perioden av livet. Jeg har valgt å ikke la dette bli en kampsak. Når ungdommen spør om kjæresteovernatting går jeg ut fra at de er modne for det, på sin måte, for sin alder. Det eneste kravet jeg stiller er at p-piller må være i bildet.

Min filosofi er; "De gjør ikke noe annet på natten, enn de gjør ellers i døgnet, bortsett fra å sove!"

Nå går jeg ut fra at mange foreldre er dypt uenige med meg. Og jeg håper noen tør kommentere/svare på hva de tenker om dette temaet.

Presenterer de bloggene jeg leser fast!

Å følge blogger er blitt en del av hverdagen min. Det er langt bedre tidsfordriv enn Facebook, hvor det bare kommer en settning om dagens tanker, og man må gjette seg til resten... Jeg får høre hele historier, det som opptar andre, hva de holder på med, oppturer og nedturer. Hvilke blogger jeg har fulgt siden jeg kom inn i bloggverden har variert en del, men noen har jeg fulgt siden starten, andre har kommet til etter hvert. De er blitt blogger i hjertet mitt! :)

"Pilaris" er den som har vært lengst på lista mi. Kjersti, som er forfatteren bak bloggen, har betydd enormt mye for meg gjennom det vanskelige året (2010) - og ennå! Hun blogger om alt og ingenting. Geocaching, hund, tanker, hverdag, hage, ja, en sånn allsidig blogg med litt av alt. Hverdagsmagi.

"Oss på Tveråmoen" er også en blogg jeg har fulgt lenge. Den blir ikke oppdatert så ofte, men her er det mye glede og interiør. Forfatteren og mannen holder på å pusse opp et gammelt hus, og det ser ut til å bli så flott. Her kan man hente inspirasjon, ingen tvil om det.

"Terninger - du vet aldri hva du får" er en blogg som dukket opp for en stund siden. Den er også en reflektert og allsidig blogg. Mange betraktninger, hverdagshistorier og  gjenbruk (inspirasjon til meg), en sånn blogg hvor du aldri vet hva som dukker opp!

"Roffens" er en blogg skrevet av en trønder som oser av livsglede og omtanke for familien sin. Jeg har fulgt han en stund, gjennom en vanskelig sykdomstid som ikke helt er over... Han betrakter verden fra toseteren sin, innimellom frustrert, innimellom komisk og en ganske sjelden gang; veldig særiøs!!! ;) Han er glad i fjell og natur, så han skriver om det også! Dagen blir ikke den samme uten!

"Villmarksjenta" er den bloggen som imponerer meg mest, ei 16 år gammal jente som elsker å være på tur, skriver godt om dem og viser flotte bilder. En blogg som er en fryd for øyet, og god å lese!

"Røsslyng - Dikt for dagen" er en av de nye bloggene på lista mi. Her finnes dikt, eller vers og rim som passer til alle anledninger. Innimellom er hun en humorist i verdensklasse; det liker jeg! Men det er masse andre dikt der inne som er flotte å lese.

"Fjellbloggen" er en blogg med flere forfattere. Der fortelles det litt om det som skjer i Hemavan og Tärnaby. Følger den siden vi har hytte der og det er hyggelig å følge med på hva som skjer.

"...sånn som skjer..." er nettopp kommet på lista, ergo vet jeg ikke så mye om den ennå, men jeg har sett at der er mange flotte bilder. Jeg er glad i bilder!

"Keth" er datteren til ei venninne i Stavanger. Jeg traff dem første gang i 2005, i Alanya, Tyrkia. Jeg har fulgt bloggen til Keth siden jeg oppdaget den. Det er koselig å holde meg oppdatert på hva som skjer i livet hennes, og tenk; nå har hun flyttet til Bergen og begynnt å studere til sykepleier. Godt yrkesvalg.

"Villa Villekulla" er en blogg skrevet av ei venninne fra Sandnessjøen. Hun skriver både om løst og fast. Men den siste tiden har hun dreid inn på interiør, og det er ikke så dumt. Hun viser masse bilder av hjemmet sitt (eller skal jeg si smykkeskrinet?), hva hun pynter med og hvordan. Her kan man hente mye inspirasjon.

"Hyttedrømmen" er en blogg som er startet av en av mine engler. Jeg går ut fra at bloggen får mer fart når de endelig finner sin drømme-hytte-plass, for ennå er de i det skrekkelige; "vente-på-det-rette-stedet-å-sette-opp-hytte" vakumet. Jeg gleder meg til hun begynner å planlegge og vise oss!!! :)

I tillegg er det to skjulte blogger. Dvs. blogger som det krever godkjenning av forfatteren for å lese. Den ene er en veldig personlig og nær blogg, skrevet av forfatteren Sylvi, denne følger jeg ene og alene fordi jeg synes det er hyggelig å følge andres hverdagsliv og tanker. Den andre er under oppbygging og blir forhåpentligvis et flott prosjekt til publisering om en stund! :)

Har du tid til overs og ønsker deg litt god lesning, titte på flotte bilder eller hente inspirasjon til hjemmet ditt; surf innom bloggene på lista mi. Det er bare å klikke på linkene. Tror ikke du blir skuffet!!!

Håper du får en strålende onsdag!

Er å heise det norske flagg på hytta negativt?

For noen år siden var det en som sa til meg; "Å heise det norske flagg på hytta gjør jeg bare ikke, det er så nasjonalistisk!"

Dette medførte at jeg faktisk ikke hadde flagget oppe på hytta en periode, men etter å ha tenkt litt over dette fant jeg ut at det var noe fordømt tull!

I generasjoner har det vært vanlig å heise sitt nasjons flagg når man er på hytta. Det samme ser jeg når vi er i varmere strøk. Folk som eier leiligheter i ferieparadiser heiser sitt nasjonalflagg på verandaen. Norske, svenske, danske, engelske, franske, finske og tyske flagg vaier i vinden. Er det galt?

Jeg forstår nasjonalisme som det stolte kulturelle fellesskapet en nasjon har. En del av den identiteten man tilhører. Er det virkelig ikke greit å la det norske flagget vises på hytta eller verandaen til den leiligheten du oppholder deg i når du er på ferie?

Fra barndommen av har jeg lært at å heise flagget på hytta er en måte å vise folk at; Nå er vi på hytta! En slags feiring av helg og ferie. Der hvor vår hytte er, i Sverige, er det å heise flagget når man er på hytta en tradisjon som tydeligvis ivaretas godt. Det er norske og svenske flagg overalt. Det synes jeg er koselig, det viser liv i hyttene, feiring og glede.

Jeg blir faktisk litt provosert av at å heise flagget skal være negativt. Det ble faktisk så ille at jeg måtte slå opp definisjonen av ordet; "nasjonalist" i Cappelens store leksikon. Jeg siterer;

"Nasjonalist; tilhenger av nasjonalismen, en politisk og sosial ideologi som hevder det egne folks særpreg og interesser i forhold til andre folk. Forkjemper for den nasjonale enhetsstats idé og dens historiske trasisjoner."

Så må jeg faktisk spørre igjen; er dette galt i forhold til lang tradisjon med å heise flagger på hytta? Er det galt å være stolt av eget land og dette landets egne særpreg og interesser?

Jeg undres om de som ikke heiser flagget på hytta når de er der faktisk skjemmes av sin egen nasjonstilhørighet!?!?!?

Heiser du flagget på hytta eller ferieleiligheten din?

Mødre som slanker normalvektige barn...

Mødre som slanker normalvektige barn... det er ikke mulig tenker kanskje du. Men det kan jeg med en gang slå fast; Det finnes helt klart mødre som slanker sine normalvektige barn. Og dette gjør meg både kvalm og gir meg frysninger!

Alle tror vi at slankepresset blandt barn og ungdom kommer av at de mobber og erter hverandre, at de ønsker å se ut som de radmagre modellene, eller lever opp til idéen om at slanke mennesker er vellykkete mennesker. Øke selvbildet med å være slank. Eller som dem med en spiseforstyrrelse som kan starte slankingen med et ønske om å bli borte, bli usynlig, men samtidig leve. Ja, de finnes de også!

Det finnes sikkert mange flere årsaker, men det jeg ønsker å belyse er mødrenes påvirkning!

Årsaken til at jeg tar opp dette temaet er at jeg gjennom mange år har vært vitne til en slik mor og hennes påvirkning på sine barn. To barn i barneskolealder som ser helt normalvektige ut. I begynnelsen trodde jeg det bare var tull, det jeg hørte, men etter hvert har jeg skjønt at det faktisk er blodig alvor.

Først vil jeg komme med noen utsagn som jeg har hørt med mine egne to ører;

"Mamma mener jeg må tenke litt på hva jeg spiser, for jeg har lagt sånn på meg i det siste!"

"Hvor mange kalorier er det i den yoghurten? For jeg må passe på å ikke spise så mange kalorier."

"Kompisen min forbrenner 5000 kalorier når han driver med intervalltrening, det er derfor han er så slank."

"Mamma sier jeg bare må spise sunn mat, ellers blir jeg tykk!"

Lista kunne fortsatt i lange baner. Jeg kjenner det knyter seg like mye i magen når jeg skriver dem ned som når jeg hørte dem. Er det ikke forferdelig?

Jeg tror og mener at mor og far er dem som har mest påvirkningskraft i barns liv. I tenårene får nok venner litt mer inflytelse enn foreldre. Når en radmager, slanke- og kostholdsfanatisk mor til stadighet snakker om slanking, kalorier og trening - blir ikke barna da påvirket? Når hun i tillegg indirekte sier til barna sine; "Du er begynt å bli tykk!" Hva gjør dette med barna?

Skal normalvektige (eller for så vidt noen barn) gå i speilet og saumfare kroppen sin for å finne feil, på grunnlag av noe mor har sagt? Når mor sier at hun synes barnet sitt er begynt å bli for tykk, vil da barnet føle seg god nok for mor? Nei, mener jeg. Nei, barn skal ikke til speilet å finne feil på kroppen sin på grunn av noe mor har sagt. Nei, barnet vil da ikke føle seg god nok for mor.

Som foreldre skal vi selvsagt prøve å lære barna å spise sunn mat, men av og til må nugatti være lov. På overnatting hos en kompis skal ikke barn telle kalorier eller kjempe for å holde fingrene unna lørdagsgodteriene. På lørdag er det uansett lov, uansett hvem man er og hvordan kroppen ser ut.

En mor som forteller barnet at han eller hun (ja, for dette gjelder slett ikke bare jenter!) er for tykk, fratar barnet selvtilliten. Gjør barnet utrygg på seg selv. Hva mener vennene, klassekameratene, lærerne, foreldrene til vennene. Kanskje mener de også at jeg er tykk?

Denne type mødre mener jeg er så udugelig som mor at de burde vært irettesatt. Men problemet er skjult, jeg håper det ikke gjelder mange mødre, for temaet er aldri oppe til debatt noen steder. Men det er viktig. I min naive forestilling om det å være foreldre har jeg alltid trodd at noe av det viktigste vi kan gjøre er å skape trygge, selvstendige barn med god selvtillit. Har jeg virkelig tatt feil?

Dette ble dagens frustrasjon fra nord....

Hvordan komme i gang med geocaching!

Hva er Geocaching?

Geocaching er en fritidsaktivitet som innebærer bruk av GPS for å finne skulte skatter i byer, skog og mark. Du kommer til å bli overrasket over hvor ofte du har gått forbi en uten å vite at den var der!

Det første du trenger er altså en håndholdt GPS. Disse finnes i mange varianter og prisklasser, velg en som passer for deg. Jeg valgte en Garmin 550, som har veldig mange nyttige funksjoner – deriblant også en Geocaching funksjon. Det er kjekt når GPS’en hovedsakelig skal brukes til denne aktiviteten.

Så går du inn på Geocaching. Her finner du en startside med en liten filmsnutt som forklarer litt om geocachingen. Det kan tenkes informasjonen her virker litt uoverkommelig i begynnelsen, men du finner snart ut av det.

Et stykke ned på forsiden finner du en link til registreringen. Det koster ingenting å få et ” Basic Membership”.  Med dette medlemskapet får du tilgang til de fleste cachebeskrivelsene og koordinatene til dem. Det finnes også et ”Premium Membership”, det kan du prøve i 3 mnd, for $10, eller $30 for 1 år. Jeg har det siste alternativet, og da har man tilgang til det aller meste Geocachinga har å tilby. Man betaler enkelt, sikkert og greit med kort på nettsia.

Klikk så på ”Hide and Seek a Cache”. Øverst skriver du for eksempel inn stedsnavnet der du bor.  I eksemplet dere ser videre her skrev jeg ”Brønnøysund” i søkefeltet og trykte ”go”. Da åpnes en ny side med alle cachene som finnes i dette området.

Du har nå kommet til en side som viser cachene i listeform. Gjerne også cacher som ligger et stykke utenfor det området du har søkt – men likevel innen rekkevidde. Hvis du nå klikker på ” Search for geocaches with Google Maps”, får du opp et kartbilde hvor cachene dukker på. Zoom ut slik at du får en målestokk på 5 km, da har du god oversikt.




Her ser du området i eksemplet mitt. Det er 12 cacher på kartet. 2 i Torghatten, 2 i Sømna, 6 i Brønnøysund sentrum og 2 litt nord for sentrum. Hvis du nå zoomer inn til en målestokk på 500 meter og velger deg ut en cache, i mitt tilfelle har jeg valgt ut en som ligger litt alene, på en øy – ser det ut til, mellom to broer.






Klikk så på denne grønne matboksen. Da får du opp et skjermbilde som ser slik ut, og du skal klikke videre på navnet til cachen.



Nå får du frem all informasjonen som finnes om den cachen du har valgt deg ut. Du kan lese om hvor stor den er, hvor vanskelig den er å finne og hvor vanskelig terrenget er. Her finner du også GPS koordinatene til denne cachen. Disse legger du inn på GPS’en din og så legger du ut på tur og cachejakt!

Ved hjelp av kartet på GPS’en din går du mot nullpunktet. Og når du står på de korrekte koordinatene, da kan du begynne å se deg om og lete. Men husk; du må ikke bli sett av noen andre når du fisker frem boksen! Dette er superhemmelige greier!!! J Finnes det noen boks med loggbok gjemt her noen steder? Under rota av et tre, under de to steinene der, oppe i grantreet eller kanskje inni det røret som ligger der? Vips så fisker du fram din første cache, og den kan for eksempel se slik ut; 











Som du ser er de veldig varierende i størrelse, de minste heter ”nano” og er på størrelse med en liten ”finger-bøl”. De som er på størrelse med en gammal filmrullboks, heter ”micro”. En liten plastboks eller et glass, betegnes som ”liten”. Matbokser og isbokser betegnes som ”regular”. Og innimellom treffer du på noen virkelig svære, kanskje på 5 liter, de betegnes selvsagt som ”store”.

Du ser også at noen av dem inneholder mange småsaker. Disse kan du bytte med noe du har med deg. Regelen sier at du skal bytte i noe av tilsvarende verdi, eller høyere verdi. Hvis du ikke vil bytte, kan du legge i noe du har med deg, men aldri ta ut noe uten å legge i noe nytt. Man må ikke holde på med byttesaker.

Etter å ha skrevet Geocachenavnet ditt i loggboka, sammen med dagens dato, må du møysommelig legge alt innholdet på plass. Så skal du, uten å bli sett av noen andre, klare å få den på plass igjen.

Dagens høydepunkt!

Vel hjemme igjen må du logge deg på www.geocaching.com med ditt brukernavn og passord. Så må du lete opp cachen du har funnet, og logge den på internettsia. Du skal da klikke på ”Log your visit”.



Når dette skjermbildet kommer opp, klikker du på om du har funnet den eller ikke. Og selvsagt fant du den! Etterpå skriver du noen ord om hva du syntes om cachen, plassering og eventuelt hvordan turen dit var! Klikk på; ”Submit log entry” nederst på siden, og vips! Har du logget din første cache.

Etter hvert vil du finne andre små hemmeligheter i Geocachingens verden; forskjellige typer cacher, Travel Bugs og Travel Coins… og kanskje vil du etter hvert legge ut dine egne cacher?

Geocachingens historie;

Geocaching er et ganske nytt fenomen, og hadde sitt 10 års jubileum i 2010.  I løpet av de første 10 årene er det registrert over 1 million cacher i verden, over 11 tusen av dem i Norge. Geocaching praktiseres i over 100 land, og det finnes cacher på de mest utrolige steder.
 
Spillets opprinnelse ble muliggjort av at Clinton-regjeringen natten mellom 1. og 2. mai år 2000 «slo av» en funksjon i NAVSTAR GPS-systemet, noe som gjorde at GPS posisjonene for vanlige folk endret seg fra en nøyaktighet på 100 meter til 10 meter, og navigasjon til bestemte posisjoner ble mulig med små, håndholdte mottagere.

Dette gav inspirasjon til å bruke teknologien til spill som geocaching. Den første cachen ble lagt ut av Dave Ulmer. Dette fant sted i Portland i staten Oregon, USA. Mike Teague fant denne turboksen først. Han opprettet en nettside, der han loggførte funnet. En annen amerikaner, Jerimy Irish, fant så Teagues nettside og videreutviklet konseptet.

For mer om geocachingens tidlige historie, se Geocaching GPS Games historie.

For mer informasjon om Geocaching, cacher m.m. se Geocaching Fact Sheet.

Håper min nye forklaring var forståelig!!!
Det kan nok virke som om det er alt for mye å sette seg inn i, men som med alt annet i livet; når man har lært det, da er det veldig enkelt! ;)





Den norske nettsiden; Geocaching Norge er en grei side som forteller litt mer om hva geocaching er, og der inne finner dere også diverse statistikker, og et forum for norske geocachere.