Når "vanlige" mennesker oppsøker psykolog!

Siden jeg, da jeg gikk i bakken av alle kravene, forventningene, selvutslettingen, misstrivsel på jobb - jeg var utbrent, fikk hjelp av en psykolog, har jeg reflektert mye over samfunnets syn på psykologer og de av oss som oppsøker dem.

Jeg vokste opp med en underforstått lærdom av at det bare var svake mennesker, de som var blitt misshandlet eller de som var "gale" som gikk til psykolog. Å gå til psykolog var forbundet med stor skam, ingen skulle vite noe, de som gikk inn døra til psykologen ble sett ned på. Et menneske med mindre verdi enn andre. Det er så mange myter og vrangforestillinger om å gå til psykolog. Og, nei, du ligger ikke på en benk og snakker med psykologen sittende i en lenestol bak deg!!!

På grunn av dette var terskelen min for å få hjelp så stor og høy at jeg ikke så det som mulig å komme over den. Jeg viste i mange, mange år før jeg var "oppbrukt" hva min diagnose var. Som sykepleier kjente jeg tegnene veldig godt. Gjennom mine blogginnlegg sist høst, hente det et par ganger at jeg fikk mail fra andre sykepleiere som spurte om de hadde gjettet seg til rett diagnose. Det var litt komisk, for det hadde de.

Men selv om jeg viste det i mange år, gjorde jeg ingenting, jeg fortsatte som før. Jeg ba ikke om hjelp, selv om jeg viste at det ville være smart, selv om jeg viste at livet mitt kunne bli like "normalt" som andres liv. Jeg var sliten av å være ekstremt aktiv nesten døgnet rundt i lange perioder, jeg var sliten av å være motløs og fortvilet i lange perioder.

De generelle betraktningene jeg har gjort meg omkring det å gå til psykolog har gjort at jeg innimellom blir litt oppgitt på samfunnet. I storbyene er det nesten ingen som hever et øyebryn når noen sier de skal oppsøke psykolog, psykologene har mer enn nok å gjøre. Øyebryna blir derimot hevet mer og mer jo lengre fra byen man kommer. På små tettsteder og landsbygda blir psykologen arbeidsledig... I store byer i USA blir du nesten sett ned på hvis du ikke har din egen psykolog!!! Samfunnet er snodig.

Psykologer jobber med mennesker i forskjellige livssituasjoner. De har kunnskaper om hvordan hjernen fungerer, hvordan mennesker tenker og reagerer i gitte situasjoner. De gir råd og veiledning, har mange gode nøkler for å hjelpe mennesker ut av depresjoner, traumatiske opplevelser, vrangforestillinger eller bare rett og slett hjelpe med å endre tankemønster.

Nå er det liten tvil om at holdningen til det å oppsøke psykolog har endret seg mye de siste årene, samfunnet forstår at det ikke bare er svake, skjøre mennesker som oppsøker denne typen hjelp. Innimellom trenger de fleste mennesker hjelp til å lære seg å være flinkere til å lytte til seg selv, sin egen kropp og sin egen tankerekke. Kanskje bare få en finjustering av dette?

Det å oppsøke psykolog er et sterkt valg for de fleste, selv om vi vet at det ikke er et nederlag eller et tegn på svakhet, bærer vi med oss en gnagende tanke i bakhodet om at dette blir det ultimate nederlaget. Men ved nærmere ettertanke har man i større grad tatt ansvar for eget liv når man oppsøker psykolog, man gjør noe aktivt for å få et bedre liv. Tar livet, og livets beste, på alvor.

Kroppen vår forteller i lang tid før man er utbrent at nå er det nok, men vi lar vær å lytte, vi skal da klare dette. Jeg er sterk. Jeg er ikke noe svakt menneske, jeg kan stå på, det går bra. Men til slutt gjør det ikke det. Det blir bom stopp. Kreftene tar slutt.

Sannheten er at hvis vi hadde lyttet til kroppen fra første stund, hadde vi ikke slitt oss fullstendig ut. Gått i bakken. Hadde vi lyttet og fått hjelp med en gang, hadde det bare vært en finjustering som skulle til før vi kunne gå videre. Men så alt for mange gjør slik jeg gjorde; ignorerer signalene fra kropp og hode, står på og tåler og tåler. Når mørket senker seg totalt blir veien tilbake så vanvittig lang.

Jeg vil innstendig be samfunnet om å reseptere psykologer som en fantastisk samfunnsgruppe som stort sett gjør en flott jobb.
 
Jeg vil innstendig be samfunnet om å akseptere mennesker som går til psykolog som personer som har tatt ansvar for eget liv og gjør noe med sin egen livssituasjon.