Når du vet om utroskap, men ikke vil si noe...

Jeg har fundert mye over noe som er litt vanskelig å forholde seg til. Til tross for at det er saftig bygdenytt, kjenner jeg at jeg ikke skal bli Bygdetrollet på grunn av dette.

Likevel er det vanskelig. Fordi det omfatter svik mellom to venner. Ekteskaplig utroskap. De er flotte mennesker begge to. Tilsynelatene lever de i et godt og kjærlig ekteskap med to barn. Den solide kjærnefamilien. Saken er bare den at jeg vet at hun har hatt et langvarig forhold på si. Jeg vet det. Hun vet ikke at jeg vet det. Mannen hennes vet ingenting. Han lever i den tro at noe sånn aldri ville kunne skje.

Når det er snakk om utroskap er han helt kategorisk på at det ville han aldri tollerert, da ville ekteskapet være over. Noe han aldri ville tilgitt og han forstår bare ikke at noen andre ville gjort det heller. Før han ser kjærlig bort på sin kone og sier at han er glad for at dette ikke er en sansynlig problemstilling hos dem. Hun er mer taus enn vanlig, selv om hun i aller høyeste grad gjør mine til slett spill. Hun sier seg enig med oss som mener at utroskap er uakseptabelt. Samtidig merker jeg at hun er ivrig til å skifte tema. Jeg forstår henne.

Da kjenner jeg at det er vanskelig å sitte der. Jeg setter stor pris på begge to. Jeg ser på mannen som er så glad i sin kone og stiller opp for henne og barna på alle mulige måter. Jeg synes oppriktig synd i han fordi han ikke vet og er blitt utsatt for dette ulitmate sviket uten å vite om det. Jeg ser på henne og tenker på om dette er noe hun angrer på, noe hun sliter med å leve med. Jeg kjenner også at jeg føler hun er falsk, fordi ingen andre tilsynelatende vet om dette, hun sier ingenting. Hva mer er det hun ikke sier? Er hun like falsk mot alle andre rundt seg? Er hun falsk mot meg også? Kvinnen som fremstår som så lykkelig og positiv, er hun det, eller er det bare et spill for galleriet?

Er dette utroskapet bare rykter jeg har hørt? Nei! I en svak stund (les; med litt for mye innabords) har han som hun hadde et forhold til fortalt historien. Brev hun har skrevet er blitt tatt vare på, som et minne om det som engang var. Kanskje i en sorg over det som ikke ble noe mer? Hvem vet? Jeg følte han hadde et tomrom i livet etter henne, kanskje en årsak til at han ikke har stupt inn i nye nære forhold? Ikke så greit å vite.

Til tross for at jeg tilstadighet, i samvær med disse flotte menneskene, blir sittende å fundere over det som har skjedd, det jeg vet, det han ikke vet og det hun ikke vet at jeg vet, vet jeg at jeg kommer til å ta hemmeligheten med meg i evigheten. Det vil aldri føre noe godt med seg å si noe. Jeg vil ikke gi henne panikken i den viten at noen andre vet, at jeg vet. Jeg vil ikke gi han sorgen over det som er skjedd, over den uholdbare viten om at hans kone ikke er det trofaste, ærlige og oppriktige mennesket han tror han er gift med.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Helt sikkert et utsagn med mye sannhet i seg, men det er også tungt å bære med seg viten man ikke burde hatt!