Sånn er jeg, for å være helt ærlig!

Skal jeg fortelle dere noen hemmeligheter?

Dere skjønner det at jeg er kanskje ikke helt som bloggeverden får inntrykk av...

Jeg er egentlig en ganske sjenert person. Jeg er ikke den som danser på bordet og spiser all oppmerksomheten til dem som er rundt meg. Jeg er heller den som ser og lytter, analyserer situasjonen før jeg bryter tausheten og sier noe ekstremt tåpelig! Ja, jeg er en av dem som snakker først og tenker etterpå. En dårlig egenskap, men jeg har denne, til tross for gjentatte forsøk på å bli kvitt den!

Jeg kan komme med reflekterte svar og kommentarer, men ikke med en gang, de kommer først inni hodet mitt etter at alle er dratt. Jeg er rett og slett litt treg... Jeg trenger litt tid til å tenke meg om før jeg kan si noe veloverveid. Det kommer ikke spontant...

I tillegg er jeg ganske innesluttet. Jeg trives aldri med mange mennesker rundt meg. Det blir for mye å holde styr på. I mitt eget selskap er det mye enklere; jeg trives i min verden, de kjenner meg her! Jeg trives også sammen med enkeltmennesker, enkle enkeltmennesker. De jeg forstår meg på.

Jeg forstår ikke språket mange mennesker snakker. Nå snakker jeg ikke om vanlige fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, men jeg mener det språket som snakkes uten vanlige ord. Kroppsspråk, blikk, små nesten usynlige "gester" som skal tolkes til en sammenheng. Jeg forstår bare ikke dette språket. De menneskene jeg trives sammen med er mennesker som kaller en spade for en spade, som sier "spade" med klokkeklare ord. Ikke som sier "håndtak" og blinker med et øye for at jeg skal gjette at det er "spade" de mener. Det er slitsomt, og det gidder jeg ikke bruke energi på! Jeg trives ikke sammen med sånne mennesker.

Når jeg tidligere her var inne på begrepet "spontant", så kan jeg fortelle at jeg er rimelig spontan. Jeg tenker en tanke, synes det høres lurt ut, og gjør det. Konsekvensanalyse er ikke min greie. Konsekvensene dukker opp som "troll av eske" etter hvert... Det medfører at jeg til stadighet gjør mange ting som ikke er veldig lurt...

Jeg synes det meste av musikk er støy. Jeg liker ikke støy. Jeg har aldri på musikk hjemme, aldri radio, ikke i bilen heller. Jeg liker stillhet. Ro og stillhet.

Jeg er heller ikke veldig nøyaktig. Jeg synes alltid at "sånn høvelig" er mer enn godt nok. Jeg bryr meg ikke om at alt skal være på millimeteren korrekt, eller helt i vater. En ting er helt sikkert; jeg er ikke på meteren korrekt engang - og slett ikke helt i vater!

Å trylle med ord, når jeg sitter med tastaturet forran meg, det er ikke noe problem. Jeg har tastet i stykker flere tastaturer... det jeg taster på nå også.... Jeg har bøttevis av ord som skal ut, ikke gjennom munnen, men gjennom fingrene. Jeg taster ulidelig mange tegn i minuttet, det skulle egentlig vært interessant å vite hvor mange...

Jeg er også en av dem som har en tendens til å huske enkelte ord og settninger, ting som bare har brent seg fast i hjernemassen min. Noe er komisk, noe er trist, noe er irriterende og veldig mye er absolutt helt uvesentlig. (Hmmm... her lukter jeg et eget blogginnlegg....)

Jeg er meg, langt fra perfekt, egentlig et surrehode med alle de konsekvenser det har. De som er rundt meg får "take it, or leave it", det spiller egentlig ingen rolle, jeg ser ikke noe poeng i å gjøre alt i min makt for å bli likt av alle. Jeg setter heller pris på dem som liker meg for den jeg er, akkurat som jeg er...