Tur over Mofjellet og Stangfjellet!

Nydelig landskap å gå i.
Men hvorfor bærer folk sekker med stein til fjells?

I går ettermiddag var temperaturene såpass at vi bestemte oss for å gjøre ett forsøk på en tur vi har snakka om lenge; gå fra masta på Mofjellet, via Hammerfjønna, over Mofjellet, Stangfjellet, i retur via Heramsvarden og tilbake til masta på Mofjellet. Ranatraskentur med mulighet for 3. klipp på kortet.

Verken jeg eller turfølget hadde gått denne turen før, i juli i fjor gikk vi ca halve løypa Hammertjønna (link) og Heramsvarden (link), allerede den gang snakket vi om at det måtte være mulig å gå til Stangfjellet videre fra Heramsvarden.

Vakkert landskap.
Men snøen smelter ikke her, spørs om vi ikke får en ny isbre?
Turfølget foreslo at den burde hete
Mofjellbreen.
Det synes jeg er ett passende navn.

Vi startet ved 18 tiden søndag kveld, når alle vi møtte var på vei ned fra fjellet etter en flott dag i sola. For Mira var det enda litt for varmt, så jeg var spent på hvordan dette ville gå. Fra startsted på masta på Mofjellet er det ca. 1,2 km til første klipp; Hammertjønna. Etter klipp her fikk Mira en svømmetur i vannet før vi fortsatte.

Neste mål var Stangfjellet. I luftlinje 7,66 km unna. Vi fulgte en god sti til ett fiskevann som heter Sløykvolltjønna. Derfra var det navigering i terrenget. Jeg gjorde en ørliten feilvurdering av hvor vi burde gå. Dermed gikk vi opp til sørvest siden av Stangfjellet, til toppen, 860 moh, og ned igjen til klippepunktet. Nå var det ikke helt dumt å gå opp dit. Vi har vært på "topptur"! Utsikten var formidabel. Okstindan, Akersvatnet, Fesklausvatnet, Rauvatnet, Høgtuva, ja, jeg kunne fortsatt å remse opp. Her så vi solnedgangen. Klokka var blitt ca 22 og vi hadde brukt totalt 4 timer hit fra startpunktet, inkl pauser. 8,5 km vandring fra Hammertjønna. (Obs! Feil koordinater i Ranatraskenheftet, de riktige er; N66 14.411 E014 24.628)

Vi har nådd Stangfjellet, sola går ned, halvmånen lyser.

Etter litt mat, drikke og fotografering her, fortsatte vi turen. Nå gikk vi ned på den andre siden av fjellet. Mørket kom sigende og etter ett par km måtte vi ta i bruk lommelykt. Derfor ble navigeringen videre etter GPS, mest mulig rett luftlinje mot Heramsvarden. Over myrer og myrhull... vi var søkk våte til midt på leggen. For å få nytte av lyset begge to, gikk vi ganske tett ved siden av hverandre med Mira mellom oss. Hun gikk rett og slett "fot" for å se hvor hun skulle gå.

Terrenget var egentlig greit, en del opp og ned, utsikten var bare lys fra himmelen i horrisonten og hyttene ved Rauvatnet, ellers var mørket nesten totalt. Med ett er vi rett nedenfor Heramsvarden og stolpen stod som ett monument mot himmelen.

Heramsvarden ved midnatt
6 km og 2,5 times vandring gjenstår.

Klokka er blitt akkurat midnatt når vi er fremme, ca 5 km i mørket er tilbakelagt fra Stangfjellet. Vi hadde brukt ca 1,5 timer. Her satte vi oss ned og nyt utsikten. Lysene fra byen og langs E6 opp til Røssvoll vises foran den rød-gul-lilla horrisonten. Ranatraskenkortene ble klippet og turen fortsatte. Herfra skulle vi prøve å treffe rett på stien der den slutta ved Sløykvolltjønna.

Stien traff vi litt nord om der den sluttet, etter ett par km. Fortsatt gikk vi i lyset fra lommelykta. Å følge stien er selvsagt veldig greit. Her har vi gått før og vet at terrenget er rimelig flatt.

Etter å ha tilbakelagt 21,4 km og vært 9 timer på tur var vi tilbake ved bilen ved 03 tiden. Vi var oppspist av mygg, millioner av mygg hadde svermet omkring oss hele turen fra start til slutt. Det hadde ikke vært ett vindpust, så myggen hadde gode forhold for å forsyne seg av oss. Mira var lykkelig når jeg åpnet bildøren. Å gå om natten er ikke noe for henne. Da vil hun sove.

Vandringen var utrolig flott og skal helt klart gjentas til neste år, men da i dagslys og litt tidligere i sesongen, det var vi helt enige om. Jeg antar at vi vil velge en dag med bittelitt vind i fjellet også, for å slippe å være så omsvermet!

Mitt Ranatraskenklipp nr. 17, 18 og 19 er klippet!
Turfølget klippet sitt nr. 12 på Heramsvarden!
Kommer vi i mål med 26 klipp i år?!?!

Årets turdag nr. 66 - jeg storkoser meg med livet!

Mitt turutstyr!

I sommer har jeg gjort noen investeringer i nytt turutstyr. Jeg har valgt å kjøpe utstyr som koster litt ekstra og som forhåpentligvis varer like lenge som det gamle og slitte.

Utenom disse nyinvesteringene har jeg stormkjøkken, liggeunderlag, fiskestang, skikkelige goretex klær og ellers det som bør være med. Som jeg kommer tilbake til i avsluttningen av dette blogginnlegget, skal jeg, ved en senere anledning) fortelle om hva jeg pakker med meg på langtur.



Osprey Xena 85 liter (link)


Det første jeg kjøpte var ny sekk. Den gamle var ikke utslitt, men ble litt liten for å ha med på lengre turer. Først prøvde jeg en Bergans sekk, men den var udugelig. Så falt valget på en sekk fra Osprey. 85 liter, noe som gjør at det er god plass til alt som trengs på langtur. Denne sekken har holdt mål (så langt), den er god å bære og har mange reimer til å feste ting utenpå. Det eneste jeg savner er mulighet til å feste liggeunderlaget, noe jeg har løst med å bruke skireimer. En av fordelene med sekken er at det er mulig å ta av lokket og bruke som hofteveske. Kjekt når man bare skal gå en liten tur fra leiren. Det jeg synes er mest negativt er at det er mange reimer som henger og slenger. Noen er rett og slett for lange.



La Sportiva (link)

Fjellskoene mine er 10-11 år gamle og har trasket og gått noen mil i fjellet. Til tross for at jeg har tatt godt vare på dem, var det bare å innse at når hele polstringen på innsiden løsnet, ja, da var de utslitte. Jeg valgte da å kjøpe nye. Identiske med de gamle. La Sportiva. Høye behagelige fjellsko som jeg har god erfaring med. Som med de gamle, har jeg ikke fått gnagsår fra dem selv om de er helt nye. Disse skoene er vanntette, så lenge man ikke får vann over kanten, selvsagt.

Garmin Oregon 550

I vår begynte jeg å innse at min gamle og trofaste GPS var begynt å bli utslitt. Bruken har vært enorm siden jeg kjøpte den for 5 år siden. Jeg er veldig fornøyd med den, så jeg gruet til å måtte kjøpe ny. Derfor kjøpte jeg en brukt GPS for å ha i back-up hvis den gamle plutselig skulle slutte å virke. Så hadde jeg litt flaks, for pappa ville gjerne bytte med meg. Den jeg kjøpte hadde stor skjerm, pappa hadde en identisk med min. Det byttet ble gjort i grevens tid, for det gikk bare ett par uker, så var den gamle død. GPS'en som jeg har og er så fornøyd med er en Garmin Oregon 550.



Bergans Senja Ice (link)

Så har jeg hatt en utfordring til. Det er sovepose. For 4 år siden investerte jeg i en veldig lett dunsovepose fra The North Face (link), men den har bare ikke duget i det hele tatt. Ytterstoffet tålte ikke en dråpe fuktighet av noe slag, ergo ble dunene våte og dermed soveposen kald. Så fant jeg ut at jeg måtte ha en skikkelig sovepose nå som det blir høst og kaldt. Da falt valget på en dunsovepose fra Bergans, en til vinterbruk, jeg håper den holder meg varm. Nå har den bare vært med på en tur til nå, men den ble ikke fuktig i det hele tatt og var varm og god selv om temperaturen sank til 5-7 grader om natten.


Siden jeg ikke har telt, har jeg bare lånt ett av teltene til min yngste sønn. Han har ett vanlig telt og en gapahauk. Gapahauken (link) er veldig kjekk, den trenger ikke festes til bakken og kan derfor settes opp overalt. Men så bestemte jeg meg for å kjøpe ett lite og lett telt. Jeg fant ett som var både lett, enkelt å sette opp og hadde god nok vannsøyle til å tåle en regnskur eller ti. Dette har vært ett bra telt for meg og Mira på tur i sommer.

Jeg får spørsmål om både hva slags turutstyr jeg har, hva jeg har med i sekken, hva slags mat jeg har med, hvordan det er å gå alene i fjellet og om jeg tenker "hva hvis noe skjer". Disse tingene skal jeg komme tilbake til og fortelle litt om etter hvert. Men nå har jeg fortalt litt om turutstyret mitt.

3 dagers fisketur til Blerekan!

Dama på bildet ER glad, men ble tatt i ett alvorlig sekund ;)

Omsider kom sommeren til Helgeland. Skikkelig sommer med temperaturer på over 20 grader. Noe vi slett ikke er vant til, men så veldig glade for å få lov til å oppleve.

Uansett vær hadde vi planlagt en fisketur til Blerekan. Ett område som ligger i Virvassdalen like sør for Saltfjellet. Jeg har vært her noen ganger før, da bare for å klippe Ranatraskenkortet og gå i retur, men denne gangen skulle vi ligge i telt i to dager.



Med ett lå det ett barkehjerte i haugen som skulle bli opptenningsved!

Ørreten blir skåret beinfri!

I det nydelige sommerværet, med 22 grader, la vi i vei opp på fjellet. Ikke mye trekk i luften, så myggen hadde ett festmåltid!

Vi hadde ikke helt bestemt hvor i dette store området vi skulle slå leir, men vi bestemte oss for å gå i retning Litj Blerekan, etter at jeg hadde klippet Ranatraskenkortet for 16. gang i år, selvsagt.

Etter å ha gått en km eller så til, fant vi ett fint leirsted. Jeg pusla litt rundt campen og nøt stillheten, mens Lasse gikk ett stykke videre for å prøve fiskelykken. Det gikk ikke mange minuttene før han kom smilende i retur... med en ørret på ca 2,5 kg! Han fortalte at det var den største ørreten han noensinne hadde fått i fjellvatn. Klart han måtte til Rana for å få til det! ;)

Stor, tykk og rød fisk! Den ble raskt skåret opp, noe kokt til Mira og Una, det meste stekt til oss. Egentlig mye mer enn nok mat til oss, men alt ble borte på rekordtid. Knasende god og spist med fingrene. Det viste seg at Mira ikke likte kokt fisk, så Una fikk den og Mira fikk av den stekte....

Ørreten blir stekt i nydelige omgivelser ved Blerekan.

Dagen etter bestemte vi oss for at vi skulle tusle videre innover, litt forbi det stedet der Lasse fikk ørreten. Vi prøvde å fiske litt, men stekende sol og blankstille vann er ikke ideelt fiskevær. Hele tiden vaka fisken her. Vannet var levende. Derfor vi bestemte oss for å flytte campen hit.

Vi kosa oss med bål og innimellom noen kast med fiskestanga. Utpå kvelden, når temperaturen ble litt mer levelig, gikk vi ett stykke videre innover landskapet for å se. Det er vakkert. Rett og slett vakkert. Ett enormt område med ett utrolig nettverk av små fiskevann som henger sammen med elver og bekker.

Og for de som lurer på om det blir mye multer her, slik som det vanligvis gjør, ja, til dere kan jeg avsløre at hvis sommeren varer en måned til, da er det en mulighet for at multeblomstene får knytt seg og at det blir noen bær... men jeg tviler...

Vi gikk over en stor snøflekk ett sted på stien og det lå snø helt ned i vannkanten ved campstedet vårt. Ingen tvil om at våren kommer sent i år!

Vakre Blerekan i sommersol og uten ett vindpust.

Turen har båret preg av en total ro. Bare avslapping, bare lyden av elvene, fuglene, bålet og samtaler om alt og ingenting. Jeg virkelig storkoser meg med livet.

Bildet er tatt ved midnatt. Himmelen glødet bak fjellene.

Enda er det ikke veldig kaldt om natten, det er heller ikke helt mørkt. Teltet fungerte utmerket som bolig for oss fire. Heldigvis klarte vi å holde myggen ute slik at vi ikke ble myggmat. For jeg kan love dere en ting; det er MYE mygg i dette området!

Nok en gang er det bare å si; jeg lever ett fantastisk liv!
Årets turdag nr. 65

Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden, videre til Klausmarka og tilbake til Stranbukta, tredje turdag!

Vi våknet ett par ganger i løpet av natta på Klausmarka, men la oss til å sove igjen, noe som resulterte i at vi ikke stod opp før 09:30.

Jeg skrev i hytteboka, ryddet og kostet og prøvde å gjøre det så ryddig og pent rundt om på kjøkkenet som mulig. Så hadde jeg gammelt søppel og skrot i en pose som jeg hang i gangen, mitt eget tok jeg selvsagt med meg. Nå ble det ikke nevnt i forrige innlegg, men gården er i Skogselskapets eie.

Været var overskya, men fint når vi tok fatt på ormegress-stien videre kl 11:15. Smått fant jeg faktisk rød T-merking, men den forsvant flere ganger, så vi gikk en del opp og ned, frem og tilbake i skogen før vi etter 2 km kom til fjellterreng og ei lita tjønn som også har navnet Langvatnet. Her fant vi endelig vann igjen. Lykke. Og vi fikk oversikt over terrenget videre.

Så gikk vi litt høyere opp og rastet ved en liten varde like før oppstigningen til Nedre Svanvatn. Herfra hadde vi utsikt mot forsen ned fra Storhaugvatnet.

Siden det hadde begynt å regne, satte jeg opp gapahauken. Mira og Una var raske til å komme seg inni. De la seg på soveposen og Mira ble tullet inn i pledd, siden hun hadde tatt seg en svømmetur over en myr med vann.

Jeg lå i åpningen, kokte kaffe og lagde nudler med "rett i koppen" suppe, samt havregrøt. Gjett hvem som spiste hva? Vel, Mira og Una likte nudler... Regnet trommet mot teltduken og jeg lå og så på utsikten og vurderte hva jeg skulle gjøre videre.

Hvordan i all verden skulle jeg komme meg over de strie elvene som de jeg møtte i Klausmarka fortalte om? Tåka hadde begynt å ramle ned over fjellsidene. Ville det være mulig å gå over til Forvik slik planen var?

Litt før kl 15 stoppet regnet brått og vi tuslet videre mot Nedre Svanvatn. Det vil si at vi startet med 80 høydemeter rett opp i terrenget, men så flatet det noe ut. Sola tittet frem innimellom.

Bilde til venstre; opp der skulle vi. Bilde øverst til høyre; vi ser Nedre Svanvatn. Nederst til høyre; første elva er passert.

Med ett lå Nedre Svanvatn foran oss. Spektakulært fjellandskap, dalføret opp fra Strofjorden lå bak oss og dalføret videre mot Tasslivatnet så ut til å være greit terreng.

Nåja, etter å ha kommet oss over elva først. Vi tuslet litt frem og tilbake og fant ett egnet sted å krysse. Begge hundene i bånd og de gikk over på egen hånd.

Når vi kom over elva fikk jeg øye på noe festlig. Dere vet sagnene om trollene som blir til stein når sola treffer dem? Vel, her har to stykker blitt tatt i litt festlig aktivitet...

Vi tuslet videre og fjellandskapet ble flatere, noe som gjorde at jeg ikke måtte følge med på hvor jeg satte føttene og dermed kunne gå å se på det spektakulære landskapet.

Neste utfordring ble å krysse elva ned fra Tasslivatnet. Den samme elva som de andre hadde vedd til midjen i lengre nede i dalen. Men også her gikk det fint. Selv om det var sterk straum kom vi oss over, hundene svømte og jeg dro dem med meg etter båndene.

Hytta som er merket av på kartet... ja, den er ei falleferdig gamme. Mira var inne og inspiserte, men kom raskt ut igjen. Intet blivende sted.

Litt lengre ned tok vi oss den frihet å ta en rast i hytteveggen på ei hytte ved Tasslivatnet. Det var 19 grader, men i løpet av minutter sank temperaturen til 14 grader, det blåste, regnet kom og tåka rullet atter en gang nedover fjellsidene.

Jeg bestemte meg for å gå ned til Stranbukta. Hvis vi skulle gå over fjellene til Forvik ville vi trenge to dager ekstra, med risiko for enda mer tid hvis ikke tåka forsvant øverst i fjellene. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fikk kontakt med kjæresten når vi kom til mobildekning igjen, så kunne jeg gå opp via Auslia og ned til hytta til foreldrene mine på Mortenhåjen.

Herfra er det skogsbilvei helt ned til kaia i Elvvika. Vi begynte å tusle videre kl 17:30 og for første gang på turen tok jeg på meg goretex-jakken.

På vei ned legger jeg plutselig merke til noe hvitt ute på ei lita tjønn. Vannliljer! De mest nydelige blomster jeg vet om i hele verden. Dermed måtte vi over myra slik at jeg kunne ta bilde. Stakkars Mira og Una, de skjønte aldeles ikke hvorfor vi skulle forlate veien, men det måtte vi helt klart gjøre.

Så fortsatte vi. Jeg fikk mobildekning og kunne sende meldinger. Når vi kom til fjellgården Åsen tok jeg meg den frihet å gå inn i vedskjulet for at vi kunne spise hver sine doble knekkebrød med smøreost uten å druktne. Vi trengte påfyll av næring alle tre.

Så ble det avtalt henting nede i Elvvika og klokka 20:15 kunne Una løpe loggrene mot far igjen. Vi hadde da gått 1,6 mil i løpet av dagen og vært på tur i 9 timer.

Jeg synes ikke denne turen har så krevende terreng som jeg har hørt og lest at andre synes. De to partiene som er "ille" er ned fra fjellet og til Storfjorden, samt de 2 km fra Klausmarka og ut av skogen til man når fjell. Ellers er det bare vakkert, rett og slett vakkert.

Ser dere; vi hadde tuslet ei rute som var hjerteformet når den ble tegnet inn på kartet.

Totalt hadde vi gått 33,3 km siden vi startet. Gjennom nydelig landskap. Jeg har storkosa meg hele tiden. Stillheten som gir rom for å la tankene vandre, det nydelige landskapet som er umulig å beskrive og ikke minst med flott turfølge som det overhode ikke hadde vært noen problemer med.

Jeg lever ett helt fantastisk liv!

Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden og til Klausmarka, andre turdag!

Vi startet turen videre kl 07:15. Gikk langs ryggen av Gråfjellet, videre på østsiden av Langvatnet.

Noen hundre meter fra enden av Langvatnet tok vi en lengre pause ved en av vardene. Disse hadde vi fulgt til nå og var greie å se i terrenget hele veien.

Fra rastestedet hadde vi utsikt mot Lappskarddalen, Storfjordelva, Storfjorden, Okfjorden og ikke minst Storfjordgården. Herfra skulle vi ned 330 høydemeter i løpet av en avstand på rundt 650 meter i luftlinje. Bratt terreng som jeg synes å huske var ei steinur.

Det var steinur. Igjengrodd steinur. Kratt, ormegress og masse buskas var vokst opp siden sist jeg gikk her. Dermed ble nedstigningen ett blodslit, for å si det som det er. På bildet ser dere kanskje at det er en liten nedoverbakke?

Men når vi kom oss ned, var det bare rundt 700 meter frem til Storfjordgården over myrer. Når jeg var her for 30 år siden bodde en kar og mora hans her, for 20 år siden bodde kun han igjen her alene. Innerst i en fjord som ikke har veiforbindelse og som er lite besøkt.

Storfjordgården

Gården var i elendig forfatning. Den bar preg av å ha stått tom i mange år. Området rundt var fullstendig igjengrodd. Jeg kjente jeg ble skuffet. En slik gård burde vært holdt vedlike, her den ligger i slike nydelige omgivelser.

Det er rart hvordan jeg tror at mine barndomsminner fra slike steder skal være i dag, slik som de var den gang. Det krever en kjærlig hånd og mye entusiasme fra nåværende eiere å ta vare på denne perlen, men jeg skjønner at det kan være flere årsaker til at den står slik som i dag.

Vi gikk ned til elveutløpet, her traff vi to par, ett fra Oslo og ett fra Tyskland som hadde gått ei uke inne i nasjonalparken og nå var på vei via Klausmarka til ferjeleiet på Horn i Vevelstad. De tuslet videre og vi gikk ned til deres campsted.

Her la Una og Mira seg til å sove. Det var 26 grader, men skyene kom sigende og temperaturen sank raskt til 18 grader.

Turen fra Lomtjønna hadde tatt rundt 5 timer, med bare en liten rast på toppen av fjellet. Så de to hårballene var nok slitne.

Ved 13:30 tiden tuslet vi fra Storfjorden, med kurs mot fjellgården Klausmarka. Mira gikk først og sporet de som hadde gått før oss. Dermed fant vi stien rimelig raskt. I begynnelsen var det mye og høyt ormegress. Jeg så ikke hundene som bare var 3-4 meter foran meg.

Hengebroen over elva var heldigvis ny. Det viste seg at dette var første gangen Una gikk over en slik. Mira, som løp foran oss, gikk over ett par ganger før vi kom. Utålmodig for å få oss med videre.

Etter denne skulle vi oppover, stien ble mindre igjengrodd og det var mye enklere å gå. Men vi mistet den flere ganger og det ble litt "byksering" i skogen.

Etter en times tid så vi Klausmarka. Gården så fin ut fra utsiden, men området rundt var fullstendig igjengrodd av ormegress og annet buskas.

Når vi kom til inngangsdøren oppdaget jeg at det var to andre fjellvandrere her allerede. De hadde gått motsatt vei og skulle etter hvert opp der vi hadde gått ned.

Etter å ha sittet å snakket og studert kart en times tid, fortsatte de ned til Storfjorden hvor de hadde tenkt å slå leir for natten.

De kunne fortelle om ett "satans" terreng ned hit og en elvepassering hvor de hadde hatt vann til midjen. Jeg tenkte med skrekk på å gå over på den måten med sekk og to hunder.

Så ordnet jeg vann til hundene. Klok av tidligere erfaring med å finne vann på slike steder, hadde jeg fylt to flasker og koppen min med vann før vi gikk fra Storfjorden. Det viste seg å være lurt, for noen brønn ville jeg ikke klare å finne i de igjengrodde omgivelsene.

Jeg fyrte i ovnen og ordnet soveplass til oss. Gården er ikke på noen måte så fin som andre fjellgårder jeg har besøkt. Innvendig bærer den preg av forfall. Bare kjøkkenet er sånn høvelig. Resten var rett og slett i sørgelig forfatning. Musene holdt ett fryktelig spetakkel inni veggene og folk hadde ikke ryddet opp etter seg.

Men jeg satte meg ned ved bordet og leste i hytteboken. Spent på om jeg kunne finne signaturen til foreldrene mine, men det klarte jeg ikke. Det var to hyttebøker, den gamle hadde første hilsen i 1964. Det virker ikke til at det er mange som er innom her. På en av sidene, med notater fra 1988 hadde noen lagt inn en liten blomst. Se så fint den er bevart. Koselig.

Vi hadde vært oppe siden 06-tiden og jeg antar at jeg krøp i soveposen ved 19-tiden. Trøtte og slitne, men veldig fornøyd med en flott vandring i nydelig landskap i dag. Så vi krøllet oss sammen i soveposene og kosa oss før vi sovnet.

Tripptelleren viste at vi til nå hadde gått 16,67 km. Det er med andre ord ikke så veldig langt over fjellene.

Fjellgården Klausmarka (Klavesmarka)

Fortsettelse følger....

Lomsdal-Visten; tur fra Stranbukta over fjellene til Storfjorden, første dag!

Siden jeg har ei uke fri er det ikke noe poeng i å sitte hjemme. Nok en gang ble sekken pakket. Jeg, Mira og Una skulle på nok en tur i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Til dels ikke i helt ukjent terreng. Deler av denne turen hadde jeg gått før.

I strålende sol og 21 grader, kjørte kjæresten oss til Stranbukta, der turen skulle starte. Både Mira og hans hund, Una, skulle være med på tur. Jeg tenkte å bruke 3-4 dager denne gangen.

Planen var å gå fra Stran, via fjellgården Auslia, Lomtjønnan, Langvatnet og ned til Storfjorden i Velfjorden.

Derfra skulle vi videre opp Klausmarkdalen til den gamle fjellgården Klausmarka (Klavesmarka på kartet). Så skulle vi gå opp til Nedre Svanvatn og videre til Tasslivatnet.

Planen videre var å gå over fjellene til Forvik, men den endret seg og vi gikk ned til Stranbukta igjen, via fjellgården Åsen. Kommer tilbake til det etter hvert.

Etter en times tid hadde vi tilbakelagt 3,6 km og var kommet til fjellgården Auslia, min 4. tur hit i år. Vi valgte å ha en rast utenfor for å vente på mer levelige temperaturer å gå i. Ved 19-tiden var det blitt 16 grader og vi beveget oss videre opp mot Gråfjellet.

Målet for kvelden var Lomtjønnan, to små vatn på Gråfjellet. Avstanden dit var i underkant av 3 km og tok en times tid.

Når vi kom opp på fjellet snudde jeg meg og la merke til at herfra kunne jeg se alle de 3 gamle fjellgårdene i området; Åsen Punnåsen (Åsheim på kartet) og Auslia. Moro å se alle 3 samtidig,

Det vises ikke så godt på kartet, men opp dalføret via den midterste av dem (hvit prikk midt på bildet) hadde vi gått, for så å stikke innom Auslia (hvit prikk til høyre) og så tøflet opp på fjellet.

Landskapet er utrolig vakkert i alle retninger. Ubeskrivelig vakkert.

At jeg valgte å gå til Lomtjønnan allerede denne kvelden, det var ett veldig godt valg. Enda mer ubeskrivelig vakkert landskap. Sola som glittret i vatnet. Una og Mira stoppet ofte opp og så utover landskapet.

Her ved Lomtjønnan satte jeg opp gapahauken (lånt fra min yngste sønn) og vi kosa oss i solnedgangen.

Ser det ikke ut som de to hårballene har det fint på tur? Una er forresten en snart 10 år gammel sort elghund. De er helt fabelaktig å ha med på tur. Gode venninner, lydige, sterke å gå og veldig rolige.

Vi krøp i soveposen ved 22-tiden, åpningen på gapahauken var nesten ikke glidet igjen. Vi hadde det varmt og godt i soveposer og fleecepledd, til tross for at temperaturen sank til rundt 10 grader om natta.

Utsikten på bildet til høyre, med De Syv Søstre i bakgrunnen, morgensol og blankstille vatn, det var slik det var når vi begynte å tusle videre ved 07-tiden fredag morgen.

Fortsettelse følger!

Tur til Glomdalsvatnet!

Glomdalsvatnet i Rana.

Tirsdag og sommer på Helgeland. En slik dag er det bare å nyte med å dra på en kort tur i vakkert landskap. Sove etter nattevakt? Nei, sove skal jeg tydeligvis ikke gjøre før jeg blir urgammel....

Allerede mandag avtalte jeg med en kompis å gå til Glomdalsvatnet, slik at vi kunne få klippet Ranatrasken kortet. Vi hadde begge sett værmeldingen og funnet ut at hvis vi skulle gå turen i sommersol, så måtte det bli akkurat denne dagen. Turen er blitt en årlig tradisjon for oss. Koselig med slike "skravleturer" i lettgått terreng.

Etter en times kjøretur fra Mo, parkerte vi bilen og tuslet inn i den grønne og frodige Glomdalen som badet i sollys.

T.v.: langs elva oppover mot Glomdalsvatnet, dit vi skulle.
T.h.: nedover elva, mot Fisktjørna, der vi kom fra.

I strid med tradisjonen gikk vi ikke ned til Marmorslottet denne gangen. Jeg orker ikke utsette meg selv for redselen for at Mira skal havne i denne elva... da hadde vi nok aldri sett henne igjen, så marmorformasjonene får vente til en senere anledning.

Stien er god og tydelig å følge, dalføret er ett spektakulært skue, som alltid. Ekstremt frodig i år, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på all nedbøren som har vært. Etter en liten times vandring var vi fremme. Jeg tryllet (som vanlig) i meg alt for mange gode kjeks... og Mira fikk alt for mange godbiter...

Jeg fatter og begriper ikke hvorfor jeg ikke kan lære å spise 2-3-4 kjeks i stedet for 12-13-14 stykker?!?! Men er de gode, så er de gode... og da er det ikke noe poeng i at de blir ødelagte i sekken, eller hva?!?!

Ranatrasken kortene ble klippet og etter en ørliten fotoseanse startet vi på returen. Litt dumt å ikke ha mulighet til å bli værende eller følge stien videre, men siden jeg skulle på jobb hadde vi ikke noe valg.

Årets Ranatraskenklipp nr. 15 er i boks! Bare 11 igjen :)

Verdens vakreste lille hårball stilte opp som fotomodell. Hun er blitt ekstra snusk nå som pelsen på ørene har fått krøller :)

Gruvene på Staulan i Langkilen!

I løpet av sommeren har jeg vært på noen småturer jeg ikke har skrevet om. En av disse gikk til ett sted i Vistenfjorden hvor det var gruvedrift på 1930-tallet.

Innerst i fjordarmen Langkilen lå det en gang 2 fjellgårder. I dag finnes det bare små spor i naturen etter disse. Selv husker jeg godt det ene huset, som enda stod når jeg var der som barn. Langkilen var ett sted hvor vi ofte dro til på helgeturer med båt og jeg har faktisk feiret noen av mine barnebursdager i fjæra der inne. Bål og sjokoladekake, slik bursdager skal feires.

Vel, vel, her inne har jeg tuslet og gått en god del. Det er ikke alt jeg husker helt tydelig, men jeg håpet vi skulle klare å finne restene etter gruvedriften.

På Staulan stod det ei lita hytte, denne er nå falt ned og bare restene ligger igjen. Ripsbærbuskene rundt der har derimot fått vokst seg store og fine.



Bildet er hentet fra FB, link til dette her!

Vi var litt spent på om vi ville finne gruvehullene. Området er igjengrodd, men med litt hukommelse, litt lesing av terrenget og en ørliten dose flaks, så gikk vi oss faktisk på det ene av gruvehullene med en gang. Det skal være minst ett til, men vi sa oss fornøyde med å ha funnet denne ene.

På Facebook fant jeg ett bilde fra stedet. Samt følgende tekst; "Det var i 1934/35 gruvedrift på Staulan i Langkilen. Det var prøvedrift etter magnesiumkis, men den var ikke drivverdig, og drifta ble nedlagt. Restene etter drifta er stort sett borte, men de vannrette tunellene er der fortsatt."

Det må ha vært ufattelig slitsomt å ha gruvedrift her,  så langt fra sjøen og mulighet for båtfrakt videre.

Vi gikk opp langs en tydelig sti på andre siden av elva i forhold til dette stedet. I min barndom fantes enda sporene etter "veien" som ble benyttet til gruvedriften, men allerede den gang var den igjengrodd. Jeg husker ikke helt klart hvor den gikk, så den fant vi ikke spor etter.

Likevel moro å være tilbake der og se. Jeg tror ikke vi var ved det gruvehullet jeg husker, så jeg tror nok jeg må tilbake og lete mer en annen gang.

Etter slike turer er det fint med bål og avslapping i sola. For dere skjønner det, folkens, at dette var den dagen det var sommer på Helgeland!