Vil bare fortelle; Jeg er LYKKELIG!!!! :)

Jeg har det så vanvittig bra for tiden! Jeg virkelig stortrives med livet!!!

Nye venner har dukket opp i livet mitt, gamle venner har kommet enda nærmere, venner fra "gamle dager" har tatt kontakt igjen, jeg har en enorm frihet og jeg drar på masse turer. Småfolket er fornuftige og selvstendige karer. Kan det bli bedre?

Tidligere dro jeg mest på tur alene fordi jeg trivdes best med det, men nå er jeg nesten bare på tur med venner og stortrives med det. Jeg føler meg mer sosial enn jeg har vært på lenge. Nå er jeg ingen utprega sosial person og jeg tror ikke det vil endre seg så mye, men jeg er mer sosial enn jeg har vært.



Jeg har til og med vært på en del overnattings-fjell-turer sammen med venner, noe som er rimelig krevende for hodet - i og med at jeg skal være sammen med noen så tett innpå livet over lang tid - men det har også gått helt utmerket. Når jeg bare tilbringer tid sammen med folk som sier det de mener uten at jeg må bruke energi på å tolke dem, da går det bra og jeg koser meg veldig. Ekstra godt er det at mine venner ikke krever noe av meg, vi bare er sammen og deler en felles interesse. Det er også veldig fint å kunne ha noen å glede seg over naturen og fjellheimen sammen med. Tenk at jeg har funnet mange flere som jeg trives sammen med og som jeg kan dele denne interessen med! Jeg er veldig, veldig heldig - rett og slett.


Jeg har også på besøk hjemme hos meg, noe som er rimelig nytt, og jeg drar på besøk... det er litt snodig og jeg er ikke helt fortrolig med det ennå. Men jeg blir flinkere! :) Må jo skryte litt av meg selv... ;)

Deltatt på noen "fester" (ett relativt begrep) har jeg også gjort. Jeg har det utrolig morsomt og smiler og ler. Jeg har egentlig alltid vært veldig glad i livet, bortsett fra når jeg hadde den enorme nedturen i 2010, jeg har gledet meg til og over de minste filleting. Nå kan jeg virkelig bare glede meg over dem, på en helt annen måte. Jeg er LYKKELIG!!!

Til tross for at jeg merker at jeg blir ørlite manisk innimellom, så merker jeg at mine nærmeste venner har en veldig beroligende effekt på meg. Det er nesten som magi. Som om de bare bytter ut Duracell batteriene med vanlige batterier i meg - og jeg kan bare være den rolige og lykkelige meg. Sender en stor takk og varm tanke til dem alle! (De vet godt at det er akkurat dem jeg snakker om!)

Jeg merker også at jeg er tryggere når jeg møter ukjente mennesker og skal snakke med dem. Jeg kan også stoppe opp og snakke med dem som er bare bekjentskaper uten at jeg blir nervøs av den grunn. På mange måter er jeg sterkere - kanskje en naturlig konsekvens av at jeg og gutta nå har bodd alene i 8 måneder? Jeg har det bra og klarer meg utmerket på alle måter. Det gir større selvtillit.

Selv om jeg ennå sliter en del med selvtilliten og selvbildet, så er det ingen tvil om at dette også er en utfordring som er i utvikling til det bedre. Positive tilbakemeldinger på at jeg er nettopp den jeg er - på godt og vondt - hjelper veldig mye på.

Jeg både gleder meg og ser lyst på fremtiden. Den er spennende og full av planer!
Noe sier meg at jeg vil få oppfylt mange av mine turdrømmer i fremtiden, kanskje sammen med vennene mine?!?! Jeg håper inderlig det!

Vel, jeg kjente at jeg er så glad at jeg bare måtte dele det med dere!

Jeg ønsker alle en fantastisk lørdagskveld! :)

Tur til Sauvasshytta!

I strålende sol la vi i vei fra Jordbrua mot Sauvasshytta. Skiltingen viste 8 km, noe som viste seg å ikke stemme, det var 9 km (i følge våre 2 GPS'er). 5-6 grader og nydelig fjellterreng. Jeg må ærlig innrømme at jeg var en smule spent. 500 høydemeter lå foran oss. Sekken min ble veid før vi dro; 12,3 kg...

Oppover bar det, men det ble liksom ingen skikkelige stigninger, bare sakte men sikkert oppover. Etter de første drøye 70 høydemetrene var det slutt på gjørmete myr og landskapet gikk over i fjellterreng. Vi kunne puste lettet ut, goretex-sko var ikke ett dumt valg på denne turen!

Vi fulgte den røde T-merkinga som gikk langs ei godt synlig sti. Nei, denne gangen var vi ikke skeptisk til hverken sti eller T-merking! Mulig vi har lært?!?!?!

To store reinflokker hadde vi rundt oss i store deler av løypa. De er majestetiske, de dyrene. Vi var ikke kommet langt opp på fjellet før Okstindmasivet dukket opp foran oss. Med litt nysnø i toppene.

Godt oppe i fjellet sier turfølget mitt; "Der er nissen!" (Vi hadde gått og snakket om at nissen måtte være i nærheten siden alle reinsdyrene var der... lavterskelhumor... ) Og ganske riktig; der var nissen! Dog forsteinet, men jeg regner med at han kvikner til liv igjen nærmere jul! ;)

Vel fremme ved hytta kunne vi sette fra oss de "lette" sekkene våre, få fyr i ovnen og hentet vann. Etter å ha skiftet til varmere klær, satt vi ute og så at solen forsvant bak fjellet. Solnedgang rundt kl 18:30, men det var jo bare fordi det lå ett fjell på over 1300 moh rett foran inngangspartiet til hytta.

Når sola forsvant ble det øyeblikkelig fryktelig kaldt. Det var bare å komme seg inn og få laget noe varm mat. Denne gangen var det turfølget mitt - og ikke jeg - som skulle lage mat. Jeg kunne ligge i sofaen og lese i hytteboka! :) Luksus!!! Selvsagt var Ranatraskenkortet klippet på dette tidspunktet, klipp nr 21 - full kontroll på det! :) Jeg fikk servert nydelig mat med rødvin til... virkelig luksus! :)

Senere på kvelden var det ut i kulden igjen, det var stjerneklart vær, så vi ble sittende å se på stjernehimmelen. Helt nydelig! Men kulden gjorde at vi ikke ble ute lenge og heller tok tidlig kveld.

I dag tidlig, rundt kl 08, var sola på vei opp over fjellene. Det store fjellet den forsvant bak i går kveld, lå og badet i lyset. Det var kaldt, minus 3 grader. Bakken var frosset og vi måtte fyre opp i ovnen for å ikke fryse halvt i hjel inne i hytta.

Etter frokost og klargjøring av hytta og sekkene, var vi klare til å gå ned igjen rundt kl halv tolv. Ennå var det minusgrader ute. Bekkene var frosset og det lå et tynt islag langs kanten av fjellvatnene.

Jeg innser at årets tursesong nærmer seg slutten med stormskritt. Nysnøen kryper nedover fjellsidene i takt med at temperaturene synker. Landskapet er ennå vakkert med alle høstfargene, men tiden går så fryktelig fort, så om en måneds tid er det bare å innse at alle kartene må letes frem - det er tid for å sette seg ned og planlegge neste års turer! :)

I morgen starter jeg på 7 nattevakter. Jeg har aldri gått 7 netter på rad før, så jeg regner med at jeg kommer til å være rimelig gåen den dagen jeg går av vakt. Men så er det nye turer som står på planen! Jeg gleder meg som alltid! Kanskje får jeg presset inn en tur selv om det er arbeidsperiode?!?! Hvis jeg nå bare får sove nok...

Takker så mye for turfølget!
Ha en fortsatt strålende uke!!!

Tur til Blerekan!

Du skal holde hviledagen hellig, men hvilken dag som er hviledag har jeg aldri helt forstått, så den ble i allefall ikke på søndag! Lørdag kveld, faktisk kl 00:00 sendte jeg en sms; "Blerekan i morgen?" Svaret kom to minutter senere; "Ja :) når?" ;) Kan det bli bedre?!?!?

Rundt kl 12:30 starta vi fra byen, kjøreturen til Virvassdalen er i overkant av 1 time og 30 minutter. Så klokka var godt over to før vi begynte å gå. Hverken jeg eller turfølget mitt hadde vært her før, så vi var rimelig spente på terrenget. Alle hadde vi stått øverst i Virvassdalen og sett i retning Blerekan, vist at det var ett Ranatraskenklipp der og tenkt for oss selv at det var tøft terreng oppover der... Ergo var turen blitt utsatt og utsatt...

Vi parkerte litt lengre nede i dalen enn der man starter til Virvasshytta, fulgte stien og etter hvert som vi tuslet oppover, gikk det jo bare slakt oppover dalen... det kom liksom aldri noen skikkelig stigning... Etter en halvtimes tid gikk det nesten ikke oppover i det hele tatt, vi var oppe på fjellet, helt nydelig fjellterreng med masse flotte høstfarger.

Over myrer og rimelig gjørmete partier bar det... og en av turfølget mitt lærer aldri; joggesko egner seg ikke på fjelltur, men nytter det å si noe?!?! Nei! Med alderen kommer kanskje vettet?!?! Uansett, vi var nesten kommet opp på snaufjellet før han ga opp og innså at skoene kom til å bli våte... Nå skal det sies at han ikke er den eneste av mine turvenner som ikke klarer å lære seg at fjellsko er lurt! Lytt til erfarne fjellfolk; fjellsko er tingen!!! ;)

Ranatraskenkortet ble klippet, lykke og glede! Mitt nummer 20 - og deres nr. 18... Jeg holder dem bak meg ennå, men de er skumle konkurrenter, så jeg kan ikke føle meg trygg før jeg har alle 25 klippene... ;)

Etter en liten pause i ly av hytta som klippet er plassert på, gikk vi i retur. Det var bare vakkert. Jeg var rimelig sliten etter gårdagens tur over Risfjellet, men det gikk greit å gå 1,3 mil denne dagen også. Jeg hadde det storveis sammen med turfølget mitt. Lavterskelhumor gjør turene veldig trivelige!!! ;)

På vei opp så turfølget mitt en vannsprut, etter hvert som vi nærmet oss begynte vi å tro at det kanskje var ett bål, men nyskjerrige som vi er, måtte vi bort og se. Og for ett fantastisk syn! Vannspruten stod opp av elva... man kommer over de mest spektakulære ting i fjellet! Lykke!

Takker for turfølget! I dag er hviledagen hellig, for min del!

Den siste uka har jeg gått mellom 6,7 og 7 mil i fjellet. Jeg trenger hvile før jeg fortsetter på Ranatrasken-klippe-konkurranse-prosjektet mitt!!! :)

Og Kjersti; ny-klær-outfit-bilde kun fordi du ba om det! ;) Nå er jeg ingen fotomodell... så hvordan står man for å få tatt ett bilde? Usminka som alltid... men sånn er jeg og ett av de nye outfit'ene mine! ;)

Ha en strålende uke!!!

Tur over Risfjellet!

I går lå tåka godt over Risfjellet, men likevel fant vi ut at vi skulle gjøre ett forsøk på å gå opp. Greit å få testet GPS'ene i tåke når landskapet er kjent. Men når vi startet kl 16 lettet tåka og turen opp på fjellet ga oss mer og mer fantastisk utsikt etter hvert som vi kom høyere og høyere.

Denne gangen fulgte vi ei rute som jeg ikke har gått før. Vi parkerte turfølgets bil ved startpunkt og startet opp en skogsbilvei fra Hauan. Denne fulgte vi helt opp, nesten til toppen av fjellet.
Fra toppen kunne vi se Okstindbreen i den ene retningen og Svartisen i motsatt retning. Orange høstfarger overalt.

Ranatraskenkortet ble klippet, nr 19 i år, på fjellets høyeste punkt. (Kjersti; "outfit-of-the-day" bilde til deg...) Herfra var det 5-600 meter til første cache på programmet. Så vi la i vei dit. Etter funnet kunne vi av klokka se at vi måtte være på neste cache senest en time senere. I luftlinje var det 1,7 km - og siden jeg hadde gått denne strekningen før, viste jeg at terrenget var litt tøft i enkelte partier (altså opp og ned, opp og ned). Her var det ingen sti å følge....

50 meter fra neste cache ble det fjellklatring. Skrekk og gru. Turfølget mitt klatret opp lett som bare det, men jeg slet voldsomt. Høydeskrekken min er slett ikke under kontroll ennå. Men med litt snørr og tårer er det utrolig hva jeg klarer!!! :)

Mørket var kommet, så når vi hadde funnet cachen på Kvitbergan, måtte vi bare peile oss inn på masta øverst i Selforslia, slik at vi traff veien. Nå var lommelyktene eneste mulighet for å ha fremdrift i turen. Gjennom skog og kratt og over myrer bar det. Så var veien der. Før vi kunne følge veien ned, måtte vi litt opp, slik at turfølget mitt kunne logge den øverste cachen i lia.

Derfra var det bare å cache seg nedover lia. Den ene loggen etter den andre ble signert, men nedover her var det bare en jeg ikke hadde funnet tidligere. På stedet hvor denne cachen ble funnet, er det fantastisk utsikt over byen. Bildet blir mørkere enn det i virkeligheten var, men alle lysene vises godt. Skydekket lettet og vi fikk måneskinn. Siden månen er ganske stor nå, ble det godt nok lys til at lommelyktene var unødvendig. Når vi gikk det siste partiet begynte stjernene å komme frem på himmelen - og vi så to stjerneskudd!!! Fantastisk!!!

Etter 1,6 mil - 501 høydemeter stigning - 5 timer og 40 minutter bevegelsestid - 1 time og 20 minutters stopptid, var vi nede ved min bil. Klokka var blitt 23 og nå måtte vi kjøre opp til Røssvoll for å hente den andre bilen.

Det ble nok en fantastisk fjelltur. Utrolig nok var vi ikke veldig slitne, bare glade for å ha tilbragt nok en lørdagskveld i den fantastiske fjellheimen!

I dag venter en ny fjelltur, sammen med to kompiser; jeg gleder meg!!! :)
(Klikk på bildene, så blir de større...)

Snartur til Lapplia!

Fredag kveld ble det bare en snartur til Lapplia. Fra E6 var det rundt 200 høydemeter, mer eller mindre rett opp på fjellet. Stien snirklet seg oppover og det var rimelig gjørmete og glatt. Siden klokka nærmet seg 19 ved startpunkt, begynte det å bli dårlig med lys, så det var rimelig mørkt oppe ved tuftene av den gamle gården.

Men Ranatraskenklipp nummer 18 var et faktum! Ny personlig rekord i antall klipp pr år!!! :)

Måneskinnstur i regn, tåke og tungt skydekke.... nei, det var ikke mye månelys - ergo ble det ikke noe utsiktsbilde... Men utsikten herfra må være flott i dagslys.

Noen holder på å bygge opp ei smie som hadde stått på gården. Der inne lå det en perm hvor det veldig detaljert ble fortalt historien til gården. Når jeg gikk opp, tenkte jeg at jeg ikke fatter at folk kunne bosette seg på ett slikt sted, som var så vanskelig å komme til. Men etter hvert som jeg leste, så skjønte jeg, i "gamle dager" gikk ikke veien der E6 i dag er, den gikk rett forbi gården her oppe. Og ennå mer overraskende; det hadde bodd folk her til 1930-tallet!

I stummende mørke startet jeg turen nedover lia igjen, heldigvis med lommelykt. Sakte, sakte for å ikke skli og brekke både armer og bein! Lettelsen var stor når jeg kom til bilen kl 21 og kunne slappe av i musklene som hadde vært rimelig anspent på tur ned! ;)

Jeg er rimelig fornøyd med den nye turjakken jeg har kjøpte i går (Ja, jeg har brutt egen lovnad om å ikke kjøpe ett eneste klesplagg i år...), jakken er vannavstøtende og de skarpe fargene regner jeg med vises rimelig godt i fjellet. Siden jeg likevel har brutt løftet mitt, skal jeg i dag ut på litt mer kleshandling. Det er rimelig tomt for det meste, så til tross for at jeg hater klesbutikker som pesten, skal jeg stikke innom en og se om jeg kan finne minst ett nytt antrekk! ;)

Tur til Glomdalsvatnet og Marmorslottet!

Torsdag ble det tur innover Glomdalen. Jeg og turfølget hadde ett helt klart mål med turen; klippe Ranatraskenkortet!

Glomdalsvatnet er et kjent turmål for meg - og turfølget mitt. Jeg fant ut at dette måtte være min 6. tur hit. Det er blitt en årlig greie å legge en av høstturene innover dalen her, siden fargeprakten pleier å være så fantastisk!

Etter drøye 3 kvarter var vi nede ved Glomdalsvatnet. Vi hadde gått gjennom et fantastisk fargesprakende dalføre og var kjempefornøyde med å kunne sette kortene i "klipa" og få merket av på kortet! Mitt klipp nummer 17 for sesongen, deres nummer 16. Det vil si at mitt kort er fullt, det er egentlig bare plass til 17 klipp, men ennå gjenstår 8 turmål...

På returen måtte vi ta omveien ned til Marmorslottet. Vannføringen var enorm og nesten ingen av formasjonene var synlige.

På grunn av det varme været som vi har her i nord er bre-smeltinga formidabel. Den delen av svartisen som vi ser når vi går innover dalen var helt lyseblå/turkis. Samme farge som vannet her ved Marmorslottet har. Vanligvis er det et lag med hvit skitten snø oppå den.

Varme; klokka er nå 04:30 om natta og det er 16 grader ute! Tenk det! Her i nord...

Når jeg og turfølget mitt var her i fjor kunne vi gå nede i formasjonene.Vi kunne krysse elva, helt ufarlig. Denne gangen var det livsfarlig bare å gå ut mot kanten.

En av de kjente formasjonene; marmorvingen, knyttes det stor spenning til hvert år; er den der eller er den fallt ned i elva?

Den er heldigvis der enda. Innimellom fosset vannet over den - jeg har aldri sett lignende.

Marmorslottet er en ny opplevelse hver gang jeg er der. Kraften og størrelsen på vannføringen gir forskjellig inntrykk av stedet hver gang!

Som vanlig storkosa jeg meg på tur!
8,6 km på 2,5 timer. Vi er søren meg ganske spreke!!! :)
Takk for oppmerksomheten!

En fantastisk tur fra Kallvatnet til Kvitsteindalstunet!!!

Jeg har vært på den ene fantastiske turen etter den andre den siste tiden, til stadighet har en tur havnet på toppen av "Beste-turen-ever"-lista. Nå er det en ny fjellvandring som topper lista;

Kvitsteindalstunet...

Vi hadde fulgt nøye med på værmeldinga i flere dager, det meldte mye vind i fjellet, mandag kveld var siste varsel at det skulle være liten kuling og motvind, innover fra Kallvatnet til Kvitsteindalstunet. Og at det i perioder skulle være kuling.

Men vi bestemte oss for å kjøre opp og se forholdene an. Var vinden for ille skulle vi utsette turen, men når vi gikk ut av bilen så var forholdene greie, så vi la i vei. 11-12 kg på ryggen, opp på fjellet bar det - og vinden dukket opp - slik yr.no hadde lovet!

Vi skulle følge den røde T-merkinga de drøye 1,2 milene innover fjellheimen, men siden begge er geocachere har vi en innebygd skepsis til stier... til og med turistforeningens røde T'er, stier og skilter.... hmmm... Så vi brøt av fra den godt merka løypa og stolte mye mer på stien som var merket av på kartet på GPS'en...

På grunn av vinden tror jeg valget vi gjorde var lurt, for stien som var merket av på GPS'en gikk langs den gamle T'merkinga, litt nedenfor fjelltoppene, så det ble litt ly for vinden. Jeg slet litt med å holde meg oppreist i kastene, men det gikk veldig bra likevel. Landskapet var ren magi! Utsikten helt fantastisk hele veien. Jeg stoppet til stadighet opp og bare så utover landskapet og følte på at; "DETTE er livet!!!"

Litt over halvveis møttes den gamle og nye T'merkinga, sånn at vi fulgte den. Vi ble etter hvert veldig glade i de røde T'ene, flinke til å passe på dem og følge dem... dermed kom vi frem til Kvitsteindalstunet - etter en 5 timers tur. Jeg var mer død enn levende på det tidspunktet. Det var blytungt å gå med så tung sekk i motvind over fjellet, men som vanlig var jeg veldig stolt av å ha klart det!

Hvorfor Kvitsteindalstunet ble ett turmål nå? Jo, Ranatrasken, selvsagt! Klipp nr. 16 var ett faktum! :)

Vi var fremme ved 16-tia, låste oss inn i sikringshytta, henta vann og fyra i ovnen og spiste litt mat før vi spilte død på sofaen i noen timer. Det er helt underlig å være så vanvittig sliten og så ubeskrivelig lykkelig på samme tid!

Utover kvelden økte vinden betydelig på, men det var godt og varmt inne i hytta, månelys ute og vi hadde det kjempetrivelig! ;)

Det ble langt utpå formiddagen før vi startet på hjemturen. Det hastet ikke å dra fra paradis. Innimellom titta sola frem. Vi hadde vel ikke lyst til å forlate stedet, noen av oss, men man må jo i retur! En ting ble vi enige om; neste år skal ruta; Virvasshytta - Kvitsteindalstunet - Sauvasshytta - Umbukta, gjennomføres! Dette landskapet er utrolig vakkert!

Tilbaketuren ble betydelig lettere, mindre vind og vi hadde den stort sett i ryggen. Den nye T'merkinga fulgte vi ett godt stykke forbi der vi møtte den dagen før, så brøt vi av og gikk ned til den gamle merkinga, som vi fulgte de siste km. Vi skulle logge to cacher på vei ned fra fjellet til bilen og den ene lå langs den gamle T'merkinga.

Cachene ble funnet, turen var gjennomført - og jeg kan love dere at det var to meget slitne, men også veldig lykkelige mennesker som satte seg inn i bilen og kjørte mot byen igjen!

Vi brukte omtrent 5 timer på returen også, inkl. caching og flere fotostopp. Totalt ble turen i overkant av 2,5 mil - i vakkert fjellterreng.

En tur som dette er det ikke mulig å beskrive, jeg kan bare prøve å fortelle...

Takk for oppmerksomheten!
Nå skal jeg gjøre meg klar til å gå til Glomdalsvatnet! ;)

Hektisk turaktivitet!

Det er hektisk turaktivitet for tiden. Etter onsdagens topptur til Kubben 1019 moh. ble det bare en kort tur til Skistua på torsdag. Fredag var det tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta, før det lørdag var på tide å gå over Båsmofjellet!

Turen over Båsmofjellet starta på ettermiddagen, hvor målet for meg var å logge de to siste cachene i trailen, mens turfølget mitt skulle logge hele trailen + 2 andre cacher.

Vi hadde planlagt å gå til Stortjønna hvor vi skulle lage bål, spise og kose oss til mørkets frembrudd - og så nattcache oss siste halvdelen av fjellet. Jeg storkosa meg! Bålstekt laks og godt selskap... kan det bli bedre? Alle cachene ble funnet, så det var bare lykke. Men det skar meg hardt i hjertet å gå forbi alle de store, fine gule kantarellene som vokste overalt i skogen. Men det nytter ikke, jeg kan ikke dra med meg all denne soppen hjem!

Man skal holde hviledagen hellig, sies det, men søndag var jeg moden for å gå av meg noe mer uro. Mastutofta er et Ranatraskenklippepunkt som jeg aldri har vært på før, så da la vi i vei dit! En masse veier og stier ledet i retning av målet, selvsagt klarte vi å gå en smule feil, slik at vi gikk en særiøs omvei... men vi gikk på en fin skogsbilvei, så selv om det var nesten 300 høydemeter, var det bare noen få partier at det var en smule bratt. Turen som skulle vart 1,5 timer, den ble selvsagt 3 timer! Skulle bare mangle...

Underveis på turen opp til Mastutofta ser turfølget mitt et av mine absolutt favorittmotiver i naturen; ett hjerte!

Helt fabelaktig! :)

Dagene fremover er også full av planlagte turer. I morgen og onsdag blir det langtur, torsdag blir det Glomdalsvatnet sammen med to kompiser og lørdag eller søndag blir det tur til Lapplia sammen med ei venninne. I tillegg håper jeg å presse inn en langtur til i løpet av uka.

Jeg prøver å gjøre så mye som mulig ut av disse 2,5 friukene mine. Tursesongen er på sitt absolutte høydepunkt! Og jeg tror jeg sliter ut vennene mine, så det er godt jeg har flere å spre energien på! ;)

Jeg håper dere alle sammen får ei super uke!!!

Topptur til Kubben!

Onsdag var det Kubben med sine 1019 moh som var målet. Været var ikke det aller beste, men det gjør ikke noe for vante fjellfolk!

Turfølget mitt viste hvor stien gikk, så denne gangen gikk vi opp slik at vi traff den... Noe som var veldig lurt, for det var vesentlig enklere å følge den enn å bare gå i rett linje opp på fjellet, slik jeg gjorde forrige gang jeg var her.

Oppe på toppen var det kanskje 50-70 meter sikt, tåke og vind. Derfor ble bare en kort stopp for fotografering og Ranatraskenklipp før vi fant ly litt nedenfor toppen. Årets 12. klipp!

Vi prata og kosa oss hele turen. Så til tross for at været ikke var det aller beste kosa jeg meg masse. Dette er absolutt en tur som frister til gjentagelse, spesielt nå som jeg vet hvor stien går! Og kanskje får jeg med meg turfølget på en annen topptur senere en gang?!?!

Vi skulle ikke så veldig langt ned av fjellet før utsikten ble mye bedre. På grunn av tåka kommer ikke de nydelige fargene til sin rett, men det var spektakulært. De lyse partiene nede i dalen er sola som titter gjennom skyene og lyser på landskapet.

Lever ikke jeg et fantastisk liv?!?!
At jeg har så mye tid og mulighet til å oppleve alt dette?!?!

Jeg føler virkelig at jeg lever et fantastisk liv i mulighetenes verden!!!

Håper dere alle sammen får en flott helg og at i allefall noen av dere kommer dere ut for å nyte høsten i naturen! ;)

Topptur til Rabothytta ved Okstindbreen!

Selv om det allerede hadde vært ei rimelig heftig turhelg for unge frøken Skoglund, fant jeg ut at man kunne ikke surre vekk en nydelig høstdag, så søndag formiddag var det duket for nok ett eventyr;
Topptur til Rabothytta ved Okstindbreen.

Hytta er under bygging og forventes å stå klar i august 2014. Den blir Norges høyestliggende turistforeningshytte, hele 1174 moh.

Ruta opp går forbi Steinbua, hvor jeg var med småfolket i 2007. Ett fantastisk og snodig byggverk. Steinbuer er virkelig facinerende. Her ble det en rask stopp for å logge en cache og signere gjesteboken, før vi fortsatte de siste 300 høydemeterne opp til hytta.

Sola strålte, utsikten ble mer og mer spektakulær - og vi måtte stoppe flere ganger bare for å se. 45 minutter senere var vi på toppen. Hytta lå foran oss. Okstindbreen ved siden av. Okstindene raget høyt over brekanten bak hytta. Og utsikten....

Utsikten var enorm... Jeg følte at jeg stod på toppen av verden! Blå himmel, sol og vi kunne til og med se Trænstaven langt der ute i havgapet!!!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tenkte (og sa);

Det er dette som er selve livet! Opplevelsen av alt dette...

For første gang på veldig lenge ble jeg værende på toppen en times tid, mest siden turfølget mitt ønsket det. Jeg har forståelse for det, når man er kommet seg 1174 moh i slike forhold, er det greit å både nyte det og føle på lykkerusen det er å ha kommet dit! Så jeg er glad det ble sånn, ikke bare gå opp og ned i raskt tempo.

Vi fant ly for vinden bak en stor stein som ga oss utsikt over det fantastiske landskapet. Samtidig som vi drakk kakao og spiste mat - kunne jeg ikke slutte å stirre utover; vi så Trænstaven herfra! Helt fantastisk!!! (Logging av cache her oppe også, men det kom litt i 3. rekke - på grunn av opplevelse og utsikt...)

Jeg må bare gjenta;

Det er turer som dette som er selve livet!

Selve toppturen er  litt i overkant av 1 mil t/r. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp til dette spektakulære utsiktsplatået. En ting var vi enige om; når hytta åpner i august 2014, da skal vi opp igjen!

Kveldstur til Virvatnet!

På vei ned fra eventene på Granneset hadde jeg for lenge siden planlagt å fortsette vandringen denne dagen. Jeg klarte å overbevise to av mine turvenner om at det var en veldig god idè å fortsette innover Virvassdalen og gå til Virvasshytta før vi dro hjem.

Det tok ikke lang tid å overbevise dem om at det var lurt! Så når vi kom til parkeringsplassen på Storvollen, satte vi oss i bilen og kjørte innover dalen til parkeringsplassen ved demninga i Virvassdalen. Vi startet å gå de 5 km mot hytta kl 18:50. Tempoet var høyt, for vi måtte rekke tilbake før det ble mørkt.

Målet med turen var å få klippet Ranatrasken kortet, klipp nr 11 for oss alle. Det ble liten tid til å nyte utsikten, men av og til bare måtte vi ha en fotostopp eller bare stoppe opp og se utover landskapet.

Virvasshytta var full av feststemte folk, som vi slo av en prat med før vi klippet Ranatraskenkortet og de fikk logget cachen som ligger her oppe.

Returen gikk lynraskt, vi gikk rett mot solnedgangen og det var rett og slett bare vakkert!!! Kl 21:10 var vi tilbake ved bilen.

Storfornøyde og glade for at vi valgte å dra opp, til tross for at vi på dette tidspunktet hadde gått 2,5 mil denne helga...

Fantastisk tur!

Granneset eventene 2013!

I helga var det først og fremst eventene på Granneset som var i fokus. Kveldsevent på fredag og vanlig event på lørdag. Værmeldingen var ikke helt stabil dagene før, så jeg var litt spent på hvordan forholdene ville være.

Selv gikk jeg og turfølget mitt opp til gården på torsdag ettermiddag. Sekken min var 13 kg... så jeg må bare ærlig innrømme at jeg slet de første hundre høydemetere, men så gikk det veldig så greit. På Granneset satte vi bare sekkene fra oss og fortsatte mot Bredekforsen, Bredek og Inner Bredek. Turfølget mitt hadde aldri vært her før, så da var det bare å bruke ettermiddagssola for å få vist frem paradiset i de nydelige høstfargene.

Det ble kveld før vi var tilbake på Granneset. Vi laga bål og ble sittende ute å skravle til langt ut i de små timer denne kullsorte høstnatta.

Fredag formiddag begynte de neste gjestene mine å melde fra at de gikk fra parkeringsplassen, alle fikk beskjed om at det var senger ledig på gården og at de dermed slapp å ta med telt. Mens jeg venta på at de skulle komme oppover, noe som tar litt tid når man skal lete etter cacher, fulgte jeg turfølget mitt halvveis ned igjen (ikke alle som har fri i helgene...)

Omgivelsene var så utrolig vakre. Høstfargene som blir lyst opp av sola, man blir nesten euforisk! ;)

Fredag kveld var vi 8 voksne mennesker som skulle overnatte på gården. Høy stemning, med lavterskel humor rundt benken på bålplassen. Latteren satt løst, bålet varmet og jeg kjente at jeg virkelig storkoser meg med livet. Klokka ble sent før vi tok kveld - og jeg tror alle var sovna 25 sekunder etter å ha krøpet ned i soveposen! ;)

Lørdag opprant til en solrik høstmorgen. Blide ansikter dukket etter hvert opp på kjøkkenet - og utover dagen kom ennå flere blide mennesker til syne på gårdstunet. Noen "ekte mennesker" (de som ikke er geocachere) og mange geocachere. Smilende mennesker og kjempekoselig stemning på tunet i dag også!

Etter hvert begynte folk å tusle videre på runden forbi gårdene. Jeg hev meg med en av gruppene som forlot ved 14 tiden. Jeg kunne av sporingen på gps'en se at runden fra parkeringsplassen via de 3 gårdene er 9,9 km. Men i magisk landskap er det en flott tur!

Nok en gang har jeg virkelig storkosa meg når jeg har fått lov å vise frem området til mange mennesker som ikke har vært her før. Jeg kan fortelle litt om historien til gårdene, men til neste år skal jeg ha satt meg bedre inn i dette, slik at jeg kan være et bedre vertskap på Granneset 2014 eventene!

Tusen takk til alle som deltok på turen!!!
Jeg er lykkelig og fornøyd med årets eventer!!!

Ei ny turhelg står foran meg !

Ja, nå står nok ei turhelg foran meg! Og nok en gang er det Granneset og området der omkring som er målet. Jeg gleder meg masse, som alltid, men kanskje litt ekstra til denne turen, av flere årsaker. Selv om været som meldes er veldig varierende, så skal jeg nok få en fin tur likevel! Man må da tåle litt dårlig vær selv om man skal på tur? ;)

Heldigvis blir jeg ikke alene på gården, flere geocachere kommer opp og skal overnatte der - noe jeg har stor tro på at skal bli både trivelig og spennende. Man blir jo mye bedre kjent under slike forhold, når man er sammen over noe tid, i stedet for bare ett par timer her og der. Det er også veldig bra at dette er mennesker med samme hobbyen, eller lidenskapen for min del, som jeg har. Geocachere forstår hverandre, forstår hvor ulidelig spennende det er å lete etter tuppevarebokser i skogen... det gjør ikke alle andre, de bare rister på hodet... ;)

Nå er kan vel jeg betegnes som et geocache-mareritt; for det er i grove trekk det hele livet mitt dreier seg om! Nesten bare det...

Men som dere som følger bloggen vet, er området hvor eventene skal være, ett av mine absolutt favoritt-turmål. Gårdene, historien og landskapet, som rett og slett føles magisk og gir ro i sjelen.

Jeg venter med å dele flere bilder fra området, til etter turen, så foreløpig får dere nøye dere med noen andre bilder. Det under her er fra Kvitneset ved Langvatnet i 2012 en gang.

Med dette ønsker jeg dere alle sammen en fantastisk flott helg, 
uansett vær og gjøremål!

Inner Bredek

Her på Inner Bredek er det fint. Tenk på at for 100 år siden stod det en liten fjellgård her. Folk bodde her og klarte å leve av det naturen hadde å by på!

I dag er det bare fjøsen og grunnmuren til denne gården som står igjen. Men like forbi fjøsen er det satt opp ei veldig lita hytte som står åpen for fjellfolket.

Selv om koia er lita, er det vedovn, bord og stoler, i tillegg til noe kjøkkenutstyr. Her kan du fyre i ovnen og spise matpakken i varme og tørre omgivelser mens du signerer i muglerboken og leter etter cachen. Det er faktisk også mulig å overnatte overnatte. Det finnes to madrasser som går ann å legge på gulvet. Trangt, men det kan jo være koselig hvis det er kaldt ute!

Betingelsene er som de alltid er i slike åpne hytter og buer;

RYDD OG VASK ETTER DEG!!! (og fyrer du i ovnen, må du huske å bære inn ved igjen til neste turgåer som kommer)

....ellers er det kort vei til at de blir låst med hengelås, og det vil vi jo ikke....

Altså; for å gjøre turen opp hit ennå mer spennende og attraktiv, har jeg lagt ut en cache her, med litt høyere vanskelighetsgrad og terrengvurdering enn strengt tatt nødvendig. Motivasjon til å legge turen opp hit. Muglerboken har sørgelig få hilsninger. Gi ditt bidrag! :) Det er hyggelig for andre å lese når de kommer opp hit.

Med viten og vilje har jeg valgt et tørt sted hvor man kan hvile litt innimellom letingen. Husk dette;

* RESPEKTER hytta.
* Du trenger IKKE å demontere noe for å finne cachen.
* Du trenger heller IKKE å grave noen steder.

Siden jeg ikke på noen måte klarer å bestemme meg for om denne cachen er en micro eller en nano (heller mest mot micro), så har jeg oppgitt størrelsen til rett og slett å ikke være oppgitt.... ;)

Bruk ØYNENE og tenk kreativt, da dukker den nok opp.
Siden den er gitt vanskelighetsgrad 5, burde det ikke gis noen ingen hint i utgangspunktet, men siden dere har gått langt, er jeg snill;

* Tørt og godt. Nice and dry.
* Cachen inneholder kun loggark. Only log.
* Du bør ha en pinsett for å få den ut og signere, dette for å ikke ødelegge installasjonen.

Lykke til på cachejakt!