God helg!

Nytt bad i sokkelen

Nå har de fleste av dere tatt helg, langhelg, men jeg skal jobbe. Så tar jeg langhelg fra mandag morgen til neste mandags kveld. Blir like bra, om ikke bedre.

I sokkelen er russefeiringa i full gang. Tenk at min eldste er blitt rødruss! Tiden går fryktelig fort. Det er veldig moro å ha huset fullt av feststemt og glad ungdom.

Dere skal få en snik-titt inn på det nyrenoverte badet i sokkel-leiligheta, jeg kommer tilbake med ett skikkelig blogginnlegg fra den prosessen etter hvert. Dere skal få vite helt ærlig hva jeg mener om folka, jobben som er gjort og om de holdt prisen de lovet.... Håndverkerne lovet å være ferdig til russefeiringa startet, det klarte de nesten, bare ei luke igjen for snekkeren å få på plass. Ett bittelite bad, men det har alt som trengs på ett bad. Stilfullt og lyst.

Skulpturen "Havmannen"

Det har vært flott vårvær de siste dagene, så jeg og Mira har vært på 2-3 turer hver dag. Ikke langturer, siden snøen ligger klistret de fleste steder ennå, men vi går hjemmefra og innom parker og skogsområder i nærheten. Hver tur blir rundt 4-6 km. Godt å komme så mye ut, men OMG så tungt det er å gå på asfalt. Gleder meg veldig til å gå i skog og fjell igjen, mindre vondt i føttene...

For ett par dager siden var vi og gikk "beach-walken" i sentrum. Byen badet i sol, skulpturen "Havmannen" ble lyst opp av solstrålene. Fint å tusle langs fjorden.

Jeg håper dere får ei superfin langhelg. Jeg ønsker også all russen rundt omkring en flott russefeiring; gjør nå for all del ikke noe jeg ville gjort. ;)

Go'hælg!

Helgelands-kyst-fjell-og-skog fra sin beste side!

Før helga var det ingenting hos meg som følte at snøen frista nevneverdig. Jeg er klar for våren. Selv om det begynner å bli mindre snø her i Rana, så ligger det enda mer enn nok i skog og fjell.

Da tenkte jeg at det beste kanskje var å dra til snøfattige områder og finne noen geocacher. Lenge siden jeg virkelig har gjort en innsats på det området.

Derfor la vi turen til Sandnessjøen på fredag formiddag. Det var blitt tidlig ettermiddag når vi startet vandringen. Først leting etter 2 cacher, en FTF og en DNF, så gikk vi over myr, myr og mer myr før vi startet stigningen opp til Vettfjellet.

Utsikten fra toppen er upåklagelig, til tross for at det ikke er ett veldig høyt fjell med sine 240 moh. Cachen som har ligget der siden 2003 ble raskt funnet. Fornøyd var vi. Så bar det ned derfra og inn i skogen, ja, bedre i skogen enn ny tur over myrområdet.

Sola lyste kraftig opp og snart var vi tilbake på stien som skulle lede oss til Einangsfjellet, 300 moh. Det som kalles Stor-runden. Cachene ble funnet, en etter en, dvs. 2 til ble DNF, 6 til ble FTF.

Det er ingenting å si på utsikten fra Einangsfjellet heller. Rett og slett vakkert! Snøen smelter og kryper stadig oppover fjellsidene. Det er håp om en ny vår.

Til tross for at det var snøfritt her oppe for ei uke siden, hadde det kommet en del snø den siste tiden, noe som medførte at vi tuslet det meste av fjellet søkk våte på beina, både jeg og Mira.

Noen fjellblomster var blitt overasket av snøfallet, men de kloret seg fast i fjellveggen likevel.

Cachene var av samme slaget hele runden. Det gjør ikke noe, cache-trailer er gjerne sånn. Når man attpåtil er først, da spiller det i alle fall ingen rolle.

Her hvor vi fant denne var vil kliss bløte og veldig kalde, mildt sagt. Temperaturen hadde sunket til 2 grader og vinden blåste godt. Kvikk Lunsj på meg og kjeks til Mira. Så måtte vi bare løpe videre for å holde på den lille varmen vi hadde igjen...

Nå ja... vi kunne spart oss den løpinga... den medførte at vi gikk gjennom isen, begge to. Jeg stod med søle og vann til midt på leggene, Mira stakkars hadde det langt verre. Nå var det virkelig bare å løpe varmen i seg igjen, men først; sjarm-troll-bilde.

På turen traff vi først ett par med en hund. Han var ikke veldig interessert i Mira, så hun virret bare frem og tilbake mens vi slo av en prat. Så traff vi en annen kar, han snakket ikke mange ordene... virket kanskje som om han var opptatt av sine egne tanker, noe som er kjekt på fjelltur. Den siste vi traff var dama som fortalte at her var snøfritt for ei uke siden. Hun hadde også joggesko på seg og var om mulig mer våt på beina enn det jeg var.

Nydelig, eller hva? På vei ned går man siste delen av Breitinden, den sørligste av De Syv Søstre. Totalt ble turen min på 1,3 mil. Jeg antar Mira gikk ett par km ekstra, siden hun løp litt frem og tilbake. Når vi kom til bilen hoppet hun som vanlig rett inn og krøllet seg sammen på ullpleddet sitt. Av med den våte, gjørmete selen og på med bilbeltet. Hun orket ikke være misfornøyd med å få på bilbeltet heller... så sliten var hun.

Klokka var blitt halv ti når jeg tok det siste bildet. Her er vi startet på turen ned fra fjellet, Søvik under oss og Helgelandskysten som bader i sola. Tenk; nå nærmer vi oss de lyse sommernettene igjen. Som jeg gleder meg til nattlige fjellvandringer.

Årets turdag nr. 21

Omsider; planlagt geocaching-helg!

Jeg satt her og følte på kroppen at noe var fryktelig galt. Spekulerte lenge og vel, men kunne absolutt ikke forstå det. Så kom den ukentlige mailen fra Geocaching HQ, da gikk det opp for meg; jeg hadde cache-abstinenser!

Cache-kartet ble raskt leta opp på pc'n. Jeg saumfarte Nordland på kryss og tvers. Hvor kunne jeg dra for å få best mulig utbytte i cache-sanking denne helga? Snøen ligger enda tykk i flere cacherike områder, men så oppdaget jeg ett område jeg faktisk ikke har funnet en eneste cache. Hvor jeg utrolig nok har mulighet til å øke beholdningen med rundt 50 stykker. Jubel og glede! Det vil absolutt hjelpe på når jeg har en begredelig funn-statistikk på 6 cacher i år.

Så nå skal SASkoglund Cache Car pakkes for tur, til hvor røper jeg ikke enda, men dere skal nok få vite etterpå. Overnatting er fikset for to dager, GPS'en er fylt med cacher i området, tursekken pakket og reisebagen står klar til å fylles.

Mira skal innføres i geocachingens spennende verden og læres opp til å bli en skikkelig cache-sporings-hund.

Turen starter fredag ettermiddag, forhåpentligvis er badet i sokkelen ferdig innen da. I tillegg må jeg innom dyrlegen med Mira for å få sjekket at hun er kvitt ørebetennelsen. Som jeg gleder meg til årets første geocachinghelg! Dette blir storveis både for to-beint-geocacher og fir-beint-hårball :)

Småturer rundt om i bynære strøk!

Siden jeg er på jobb om nettene for tiden blir det bare små turer rundt om i bynære strøk. Jeg har funnet flere steder hvor jeg møter folk som har hundene løse, noe som er veldig kjekt både for at Mira skal få løpe og for at hun skal få sosialisere seg. På disse stedene sier alle jeg møter at dette er områder hvor folk synes det er greit at hundene er løse. Det har jeg vært litt usikker på, det er jo båndtvang, samtidig er det viktig å holde lydigheten ved like.

Jeg treffer mange trivelige folk, jeg spør og graver for å lære mest mulig. Mira er en grei hund, både i møte med andre hunder og mennesker. For meg er det også godt å gå ut på tur her i sentrumsområdene ett par ganger om dagen. Kjekt mens jeg venter utålmodig på at skogen skal bli fri for snø.

I dag la vi turen til Hauknesstranda. Ett tilrettelagt lite turområde som til og med har T-merket sti. Helt unødvendig, man kan ikke gå seg bort i denne lille skogen og strandsonen, men det er nå litt koselig med de røde T-ene.

En og annen hestehov har stukket hodet opp av bakken. Noen trær har begynt å få knopper og litt grønt er begynt å komme frem i skogen.

Vi tuslet til stiens ende i begge retninger og så virret vi litt i skogen. Mira løper og logrer med halen hele tiden. Jeg hører lydbok og snakker med folk jeg møter. Livet er blitt litt annerledes de siste to ukene.

Tåka lå tykk ute i fjorden, men det er veldig fint å tusle på bergene og i fjæra igjen. Lenge siden sist jeg har vært her. Det er fint ute ved fyret.

Jeg håper dere alle sammen har en super uke. Nå gleder vi oss bare til helg og ny langtur.

Turhelg, men ikke som planlagt!

Turhelga ble ikke helt som planlagt. Værmeldinga endra seg brått på torsdag, det skulle bli litt vind i Saltfjellet. Plan B ble sjekket opp med kjentfolk i forhold til skredfare. Skredfare var det, men ikke verre enn at det var forsvarlig å gå. Jeg sjekket også opp en plan C, for å være sikker på at det ble tur.

Turfølget mitt er ikke vant til å bære tung sekk, ikke vant i fjellet, verken på ski eller på føttene. Ei heller kjent med DNT-systemet og hyttene. Likevel ville hun prøve.

Når vi kjørte over Saltfjellet skjønte jeg at hun var mer skeptisk til snøskred og vinden som var meldt enn det jeg er. Plan B, som var innover ett dalføre fra Junkerdalen, ble derfor raskt skrinlagt. Det er ikke noe gøy å være på tur i ett område hvor man er redd for å gå.

Vi kjørte til Storjordstua og overnatta der. Rødvin, latter og skravling. Mira fant seg godt til rette med hyttelivet og løp rundt hele området og undersøkte. Dagen etter besluttet vi å kjøre mot Beiarn og Tollådal og gå opp til Bjellåvasstua selv om vinden fremdeles var på værvarslet.

Ved ankomst startpunktet kom tvilen snikende igjen, sekken var tung, høydemetrene mange og det ble mange telefoner hjem. Jeg viste hva jeg gikk til og at turen var gjennomførbar, men jeg viste også at denne avgjørelsen kunne ikke jeg ta. Skulle vi gå, måtte det føles rett for turfølget også. Det dreide seg tross alt om Saltfjellet, for ei som var ukjent med dette livet.

Det endte med at vi valgte å snu, kjøre opp til Beiarfjellet og gå til Tverrbrennstua. Denne turen er ikke lang, bare ett par km, men i vakkert vinterkledd snølandskap. Egentlig en greit tur for å få prøvd hvordan det er å gå med litt tung sekk på ski. Mira kosa seg og løp i snøen.

Tverrbrennstua, som er to hytter og uthus, var ganske så nedsnødd. Dører og vinduer var gravd frem, men utsikten var rett inn i snøveggen utenfor hyttene. Siden vi hadde med hund, måtte vi bo i gammelhytta. Den var mindre enn nyhytta, men absolutt like fin.

Vi spiste litt mat, før vi gikk ut og gikk en tur rundt i området. Oppe i en fjellskråning hadde noen ungdommer laget flere snøhuler på rekke og rad. Jeg og Mira gikk opp dit for å se. Flotte snøhuler og fabelaktig utsikt over landskapet.

Det var noen andre hytter i området. Jakt-og jeger-foreningen hadde en og i tillegg var det 2 privateide. Vi måtte selvsagt se på disse.

Det er litt godt å bare gå en liten tur ut fra ei hytte også.

Vi laga god mat og skravla. Ei gruppe på 12 personer fra Bodø turistforening kom og la seg inn på den andre hytta, de skulle fortsette til Bjellåvasshytta dagen etter og gå ned til Lønsdal på søndag. Vi ble invitert til å slå følge, men 24 km på ski (en vei) ble helt klart urealistisk å gjennomføre.

Derfor besluttet vi å gjøre helga kortere enn planlagt og la kursen hjem på lørdag. Til tross for dette, må jeg si at jeg er veldig fornøyd med helga. Det er trivelig å dra på hyttetur og kose seg.

Jeg fikk sett hvordan Mira taklet å være på tur i snøen, noe som gikk veldig fint, selv om jeg antar at den totale lengden på skituren bare var 8 km. Til tross for at det ikke var nødvendig, prøvde jeg å ha på henne vesten en stund. Hun syntes ikke det var plagsomt, løp like godt med den på.

Turfølget ble medlem av DNT før vi dro og fikk ett godt innblikk i hvordan DNT-hyttesystemet fungerer. Vi besøkte 4 hytter, siden vi stakk innom Lønsstua og Bolnastua på vei hjem, i tillegg til de to vi overnattet på. Hun virket ivrig til å få med seg familien på tur, for mange av hyttene er absolutt familievennlige turmål.

Jeg anser det heller ikke å være noen krise at jeg ikke kom meg opp på Saltfjellet denne gang, det kommer flere helger og jeg kan dra alene sammen med Mira. En ny hytte ble krysset av på lista over besøkte DNT-hytter (noen har jeg jo vært på flere ganger). Tverrbrennstua ble min hytte nr. 17.

Årets turdag nr. 18, 19 og 20.

Pakker til ny skitur på Saltfjellet!

Det er full aktivitet i huset for tiden. Håndverkerne holder på med badet i sokkelen, Mira skaper mye leven og jeg pakker til ny skitur på Saltfjellet.

Skiene ble levert inn til preparering på Sport1 i går og henta i dag sammen med skismurning og slike ting. Ny ullstilongs måtte også til, nytter ikke med de gamle som er full av hull. Mira har fått seg regn-vest, siden pelsen er så kort og hun virker til å fryse veldig i vind, snø og regn.

Jeg har funnet frem det meste som trengs til turen. Bare litt mat igjen å ordne til.

Planen er å dra til Saltdalen i morgen, overnatte på Storjordstua, for så å legge kursen mot Tollådalen på fredag morgen. Derfra skal vi gå opp til Bjellåvasstua, slik som forrige tur og hvis det går bra med Mira, fortsetter vi til Midtistua på lørdag og går ned igjen på søndag.

Det går bare fint med Mira. Vi var til dyrlegen på mandag, siden hun hadde klødd så fryktelig i ørene. Det viste seg at hun hadde dobbeltsidig ørebetennelse, stakkars sjarmtrollet. Helt utrolig at hun har klart å være så tålmodig med prøving av ett 30 talls dra-seler tidligere på dagen, med så mye smerter som hun måtte hatt. Men nå har hun fått medisin, både øredråper og smertestillende. Rød dra-sele; riktig moteløve.

Vi har gått en eller to lengre turer hver dag. I går gikk vi nesten ei mil. Gatelangs denne gang. Hun løper mer nå, når jeg slipper henne løs, kommer "stormende" når jeg roper henne tilbake. Helt fabelaktig.

Hun er en liten ramp også. Jeg har ved ett par anledninger før sett at hun har vært på kjøkkenbordet og forsynt seg... Første gangen lå 2 pakker med godbiter sammen med noen andre ting på bordet, hun hadde tydeligvis hatt "hjemme-alene-fest", for den ene pakken hadde hun fått av plasten på (den lå strødd i småbiter over hele kjøkkengulvet) og innholdet var søkk vekk. Dagen etter var det sølete potespor på duken... men da ingen fangst.

I dag tok jeg henne på "fersken". Jeg hadde funnet frem en godbit som hun skulle få etter drypping av ørene. Så ble jeg distrahert av telefonen i 2 minutter. Vips! Godbit snappet... Uklart bilde, men dere skjønner tegninga. Raskere enn lynet inn i buret for å spise fangsten...

Det er nå litt festlig. Ingenting kan være på bordene noen steder. Uvant for oss alle tre her i huset, men sånn får det vel bare være. Hun har vist alltid vært en liten ramp på dette området. Og til tross for at nesten alle jeg møter tror hun er en valp, så er hun jo tross alt ei 8 år gammel dame.

Etter lange turer er det viktig å passe på å få mulighet til å sove tungt, slippe å passe på om jeg gjør noe annet, så da ligger hun oppå meg. Rører jeg på meg så våkner hun, ergo har hun full kontroll. At det kan være godt å ligge slik, det forstår jeg bare ikke...

Nå er det stille i huset, noe som har vært en sjeldenhet de siste dagene, de bråker fælt i kjelleren. Jeg tror badet blir veldig bra. Dyktige og trivelige karer som holder på. Dere skal nok få vite hva jeg mener om både firma, folk, resultatet og prisen når det er ferdig der nede. Foreløpig er jeg meget fornøyd.

Siden dette blir siste blogginnlegget før helga vil jeg benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt livet, folkens!

Tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta!

Det nyttet ikke å få sove på lørdag heller. Klokka var bare litt over 12 når jeg var lys våken. Jeg fatter og begriper ikke hvordan det går an, for slik har det vært siden før påske...

Men jeg fant ut at jeg like greit kunne stå opp, det var nydelig turvær og jeg tenkte det kunne vært greit å se hvordan Mira fungerte på tur i snøfritt fjellandskap.

Jeg sendte sms til en kompis og spurte om han ble med, veldig lurt, for han kjørte akkurat da utover mot Flostrand for å gå til Tortenkøta og skulle klippe Ranatraskenkortet. Jeg og Mira hev oss rundt og kjørte etter.

Nå er det noen år siden jeg har vært ved køta på denne årstiden, vanligvis blir det sommer- eller høst-tur. Nå var det bare noen snøflekker igjen enkelte steder og Mira imponerte stort som fjellgeit. Hun var løs hele tiden, løp ikke langt fra oss og kom tvert tilbake på innkalling. Lettvint hund.

Koselig å gå sånn og skravle om livets rariteter og utfordinger. Veldig kjekt å få litt informasjon fra noen som har hatt hund selv. Det er mye jeg lurer på, selv om jeg har vokst opp med hund og har hatt hund før. Man glemmer og møter andre utfordringer.

Etter kaffe/brus/kvikk lunsj (og noen godbiter til Mira) bestemte vi oss for å ta en tur til. Siden vi likevel var i området - og det er langt å kjøre fra Mo - la vi turen innom klippepunktet på Bjynnlisletta også.

Der var det mer snø langs stien, de siste 200 meterene måtte vi gå i dyp og råtten snø, men det gikk greit. Ikke lange turen uansett.

Her klippet vi bare Ranatraskenkortene og gikk i retur igjen. Mira sjekket forholdene oppe på bordet. Det er viktig å inspisere alt!

Jeg har konstatert at hun liker snøfrie turer best. I snøen går det saktere, hun løper ikke og virker faktisk til å fryse.

De to turene i dag var på ca. 3,5 og 2,5 km. Altså rundt 6 km, godt å ha fått klippet årets Ranatraskenklipp nr. 7 og 8. Det går unna i år.

Dette ble årets turdag nr. 12.

Nytt forsøk med tursekk!

Osprey Xena 85

Man kan si det sånn at den Bergans sekken jeg kjøpte før påske, den holdt overhode ikke mål. Uansett hvordan den ble justert så var den grusom å bære. Så da dro jeg og leverte den tilbake. "30 dagers fornøyd garanti" på XXL. Jeg var ikke fornøyd kan man si.

Dermed dro jeg innom Sport1. Jeg viste hva jeg ville prøve nå. Osprey. Sekken fikk heller koste litt mer, jeg må ha en sekk som er god å bære. Karene på Sport1 kan sakene sine, kjenner produktene og vet hva som er lurt og ikke. Jeg endte opp med en litt større sekk enn planlagt, men det gjør ikke noe, jeg må jo ha med hundemat og litt ekstra nå fremover.

Sekken er en Osprey Xena 85 (link), rød til og med. Den ble pakket til 9 kg. Jeg merket den ikke på ryggen når den var rett justert. Siden det er lov å prute litt, ble den samme prisen som Bergans sekken. Fornøyd med det, selvsagt.

Ellers går dagene med til å bli kjent med Mira. Hun er ett fornøyelig vesen og virker til å trives godt her hos oss. God dialog med tidligere eier gjør alt så mye enklere.

På vei hjem på tirsdag ble det tatt noen "snapp'er". Det var tydeligvis festlig.

Her er "print screen"-bilde av to av dem.

Første bildet ble tatt etter en rask stopp like før om Fauske.

Det andre mens vi venta på kolonnekjøring over Saltfjellet. Da var jeg rimelig trøtt og sliten etter lite søvn og laaaaaaaaang kjøretur.

I dag blir det tur i skogen for å se hvordan Mira løper. I morgen blir det tur med pakket nysekk for å teste den.

Livet er bare helt fantastisk!!!

Jeg har fått meg hund!

Sjarmtrollet venter på Kolonnekjøring på vei hjem.

Som mange av dere vet har jeg ofte sagt at det er for jævli at jeg ikke har hund med det livet jeg lever. Likevel har jeg valgt å ikke skaffe meg en, ikke har jeg lyst til å begynne å oppdra en hvalp og jeg har vært skeptisk til en omplasseringshund. Man vet jo ikke hvordan en omplasseringshund har hatt det før, så da er det litt skummelt.

De siste månedene har jeg fulgt med på finn.no og like før påske kom det en annonse som jeg leste mange, mange ganger. På turen på Saltfjellet gikk jeg og tenkte mye på denne. Så søndag tok jeg kontakt med eieren. Etter litt chatting og snakking på mandag fant vi ut at hunden ville få det bra her og avtalte henting allerede på tirsdag.

Det ble lite søvn natt til tirsdag og kl 07:30 satte jeg meg i bilen og la ut på den lange ferden nordover for å møte henne. Siden hun bodde på Andenes, skulle vi møtes på Lødingen. 6 timers kjøring og 1 time med ferje for min del. 2,5 timers kjøring for deres del. Jeg hadde bare en kort stopp på Fauske for å handle litt hundegodis og mat.

Jeg hadde bare fortalt om hunden til 3 venner og hadde selvsagt lyst til å fortelle alle, men ville vente til hun var min. Heldigvis var de 3 som viste om det stor støtte på veien nordover. Tusen takk til dere.

Spasertur i Klokkerhagen.

Kl. 15:15 gikk jeg av ferja og møtte verdens mest sjarmerende lille gull. Kjærlighet ved første blikk. Det ble bare en kort prat med eieren og sønnen hennes, før vi måtte om bord i ferja og legge kursen sørover igjen.

Vi hadde 3 korte stopp før Saltfjellet. Hun lå i setet og sov når vi kjørte og satte seg bare opp når jeg stoppet. På Saltfjellet ble det en lang stopp. Det nydelige været som var her når jeg kjørte over om morran var borte, nå var det vinterland og snøføyk. Kolonnekjøring. Vi brukte tiden til å løpe frem og tilbake i snøen. Fint med hund, da ser det ikke så teit ut å gå frem og tilbake mens man venter.....

Klokka 01 i natt var vi hjemme igjen. Til tross for at de skulle på skolen i dag, var begge "storebrorene" våkne og det lille sjarmtrollet ble tatt i mot med stor glede og entusiasme. Hun fikk til og med "skypa" med kjæresten til eldstemann. Opp og ned trappene, med yngstemann på loftstua, nede hos eldstemann, alle rom ble undersøkt i ett forrykende tempo, før vi kollapsa i senga begge to. Ble ikke mye søvn på meg... jeg er vant til å ha senga for meg selv og nå hadde jeg ei som skulle ligge oppå føttene mine....

Selv sjarmtroll må sove litt innimellom.

Mira er en 8 år gammel Amerikansk Cocker Spaniel. Ingenting å si på stamtavla, men den bryr jeg meg lite om. Pelsen er litt lurvete siden den er klippet kort med maskin, men når den vokser litt ut igjen skal det nok bli bedre. Hun kommer til å være kortklippet, men ikke riktig så kort, tror jeg. Hun har vært sammen med meg ett døgn nå, er tillitsfull, glad, kosete, spiser og drikker, løper rundt og undersøker huset, ser ut til å storkose seg her.

I uværet i dag gikk vi bare en kort tur på 3 km i Klokkerhagen i formiddag. Det blir nok en tur til i kveld. Nå ligger hun i sofaen og sover, så jeg kan bruke pc'n på vanlig måte. Ikke så greit å få det til med en hund på fanget...

Jeg er så glad, jeg og Mira skal nok få det kjempefint sammen både på tur og hjemme.

Påskeskitur i Saltfjellet!

Skiene soler seg i hytteveggen.

Påskeegget mitt inneholdt skitur i Saltfjellet!

Torsdag morgen var jeg hjemme fra jobb kl 07:45. Ett par timer senere var alt pakket og klart til skitur i Saltfjellet. Jeg var rimelig spent. Gledet meg noe så enormt. Til tross for null søvn var jeg rimelig våken og ved friskt mot. Først 3-4 timer i bil fra Mo.

Dårlig sikt, men skiltene viser vei.

Litt over kl 13 startet turen fra Tollådal opp mot fjellet. Føret var ikke helt det beste, jeg gikk store deler av turen opp forbi Djupvatnet med store "klabber" under skiene. Skrekkelig tungt og lårene verket.

Skulle tro jeg var redd for at det var snøfritt lengre opp, så mye snø hadde jeg med meg under skiene... Jeg lærte om noe som het "preparering av ski"... ergo noe som manglet mine ski. Trøsten var at jeg overhode ikke trengte skifeller.

Nydelig utsikt ut av vinduet på Bjellåvasstua.

Det er bare for meg å innrømme; ett glass Malibu måtte til når vi var halvveis til Bjellåvasstua, med det innabords gikk turen videre så meget bedre.

Klokka var blitt kvart på sju når vi nådde frem til hytta. En tur på 8,5 km. Etter å ha fått fyr i ovnen, rødvin i glassene og laget mat da var alle "klabbene" under skiene glemt. Når jeg stupte i seng hadde jeg vært våken i rundt 34 timer, hvorav 9 timer var på jobb og 5,5 timer var på ski opp på fjellet.

Fredag våknet jeg til nydelig utsikt. Jeg satt i sofaen og så ut av vinduet, på landskapet som vi ikke så noe som helst av når vi kom til hytta (sikten var elendig). Hvite fjell i alle himmelretninger, sola som hadde krøpet godt opp på himmelen. Koselig å sitte å se.

Skisporene er bare lange streker i snøen og strekker seg så langt øyet kan se.

Tenk at det er mulig?!?! Jeg, på ski, på Saltfjellet!!! Jeg er gjennomlykkelig! Det er ikke mulig å beskrive hvor vakkert det er der oppe når alt er hvitt og sola skinner. Her har jeg vært! På ski!!!

Fint skiføre på taket av Steinbua.

Siden vi hadde bestemt oss for å bli på Bjellåvasstua, brukte vi fredagen til å gå langs Bjøllåvatnet og se om vi kunne finne Steinbua. Den fant vi. Nedsnødd. Men jeg kom meg opp på taket, fint skiføre der.

Bjellåvasstua i vintersol.

Det var mange som gikk fra hytte til hytte, vi snakka litt med alle vi møtte. Det er så trivelig å snakke litt med blide og positive turfolk. Været var helt fantastisk. Sola skinte og himmelen var stort sett helt blå. Da er det vel ikke rart man går og smiler og storkoser seg? Jeg gjorde i alle fall det.

Skiltene stikker opp av snøen og viser vei.

Mat, skravling og mer vin ble det på fredag kveld også. Relativt tidlig i seng, stappfull av inntrykk. Ikke så greit å få sove når alt man har sett og opplevd skal fordøyes. Lørdag formiddag forlot vi hytta og la kursen ned mot Tollådalen den samme veien som vi gikk opp.

En av de få T-merka steinene som stakk opp av snøen.

På ferden nedover traff vi mange som var på vei opp. I tillegg så vi folk som gikk andre steder i denne fantastiske fjellheimen. Alle hadde DNT-hyttene i Saltfjellet som mål. Ikke så rart at så mange la turen opp her når sola strålte slik som den gjorde.

På vei ned av fjellet.

Nå er ikke denne turen så veldig lang, sånn totalt sett på de 3 dagene. Rundt 2,5 mil ble tilbakelagt. Likevel er jeg så vanvittig glad for å omsider ha fått prøvd dette, det å gå på ski i fjellet på denne måten. Nå er jeg helt overbevist om at jeg kan få til å gjøre slike ting alene i fremtiden.

Jeg avslutter med dette bildet. Vinterfjellheimen på sitt absolutt beste. Er det ikke vakkert?

.... og kjenner at jeg virkelig gleder meg til å gjøre dette igjen.