Når vi har barn ser vi alltid frem til noe i fremtiden, i stedet for å glede oss over livet som det er i dag.
Jeg mener foreksempel;
Vi ønsker barn - gleder oss til vi får det.
Vi blir gravide - gleder oss bare til barnet kommer til verden.
Barnet blir født - vi gleder oss til de begynner å gå og snakke.
Når de går og snakker - gleder vi oss til de kan spise selv.
Når de spiser selv - gleder vi oss til de kan kle på seg selv.
Når de kler på seg selv - gleder vi oss til de begynner å forstå mer av livet.
Så forstår de mer av livet - vi gleder oss til de begynner på barneskolen.
Vel i gang med barneskolen - gleder vi oss til de begynner på ungdomsskolen.
Så er de i gang med ungdomsskolen - vi gleder oss til de begynner å få egne meninger.
Egne meninger kommer gjerne samtidig med tenårene - I rest my case!
Tenårene er tøffe - vi gleder oss til de får hodet skrudd på plass igjen.
Når de får hodet skrudd på plass igjen - gleder vi oss til de begynner på videregående.
Når de begynner på videregående - gleder vi oss til de står på egne bein og flytter hjemmefra.
Så er de blitt så store og trygge at de flytter hjemmefra - vi begynner å glede oss til de gir oss barnebarn.
Sirkelen er sluttet, og våre barn begynner på den samme sirkelen...
Hvorfor gleder vi oss ikke over det vi faktisk har gledd oss til? ;)
Godt sagt! Men jeg prøver og har alltid prøvd å fange "øyeblikket", og gledet meg over det. At barna nå begynner å bli store synes jeg er trist. Er rett og slett litt vanskelig å "slippe" dem. Men samtidig satser jeg på å ha gitt dem nok bagasje til at de takler tiden fremover også. Og øyeblikkene, de vil fortsette å komme, heldigvis :)
SvarSlettJeg tror det er fort gjort å glemme å glede seg over det man har gledd seg til. Selv prøver jeg også å glede meg over det som er, men det er fort gjort å glede seg til det som kommer... ;)
SvarSlett