Livsglede, refleksjon over livet!

Jeg kan godt ha det festlig med en statue!
München 2014

Det er lenge siden jeg har delt en av mine refleksjoner over livet med dere, men under og etter turen på ski til Granneset begynte tankene å spinne.

(Jeg skrev om dette temaet i september 2013 også. Det at jeg er så lykkelig. Denne følelsen blir bare sterkere og sterkere.)

Hvorfor føler jeg meg så lykkelig og fornøyd? Hva er det som har gjort at det er blitt sånn?

Jeg tror mange faktorer spiller inn, men det som gikk opp for meg nå var dette;

Det å ha opplevd noe veldig vanskelig og tungt i livet og så å ha jobbet seg forbi det, akkurat det gjør at man virkelig kan sette pris på og glede seg over det livet man lever i dag. Ting blir satt i perspektiv. Tanken; jeg har det vanvittig bra nå! Den tanken tenker jeg ofte og jeg kjenner at jeg blir oppriktig glad på grunn av den.

Er det mulig å være så fornøyd og lykkelig uten å ha opplevd det motsatte? Uten å ha opplevd ekstrem motgang og nedbrutthet?

Jeg tror faktisk ikke det. For min del så føles det som om det aller, aller meste av vanskelige utfordringer bare er filleting. Det tror jeg er fordi jeg har opplevd det motsatte, nemlig at alle småting ble blåst opp til store irritasjons-ting. Helt unødvendig. Spiller det noen rolle om kjøttdeigen ikke er hakket opp i miniatyrbiter, om klærne må vaskes to ganger fordi "surrehodet" glemte vaskemiddel første gangen? Tvilsomt. Kjøttdeig er kjøttdeig uansett hvor store biter den er i. Er da bare å riste på hodet og vaske klærne en gang til?!?!

Bare folk har det bra rundt meg, så ordner det meste seg. Bare det ikke blir sutring og irritasjon over filleting. Da er livet bra. Da er jeg fornøyd. 

Det som slo meg på denne turen var at selv om det var ett sørgelig sølevær, at goretex-jakken min var søkk lekk og det var rimelig tungt å gå opp i kramsnøen - så er det helt fantastisk å være ute i sånt vær. Jakken og klærne under tørker jo igjen og jeg er vanntett bare jeg holder munnen lukket. Ja, og selv om det var tungt å hele tiden løfte skiene opp fra kramsnøen, så var jeg bare så vanvittig stolt av meg selv som klarte det. Filleting, men som ga meg stor glede.

Ingen sutring over søleværet, den tunge kramsnøen, tøffe oppoverbakker, utfordringen med at jeg ikke har fjellski og mørket som kom siden turen tok litt lengre tid enn først antatt. Ville jeg kjent på den ekstreme lykkefølelsen over å mestre denne turen uten å ha opplevd det motsatte? Uten å ha vært på tur med sutter og negative kommentarer? Nei, jeg tror ikke det!

Derfor tenker jeg nå, at jeg faktisk setter stor pris på den motgangen som har vært, for den har satt livet mitt i ett perspektiv som enkelt og greit gjør at;

I dag setter jeg stor pris på livet, jeg er fornøyd og lykkelig.
Jeg føler en virkelig livsglede!