"Jeg har fått livet mitt tilbake!"

Vi har opplevd pyramidene sammen, jeg og gutta!

Disse ordene ramler smått ut av meg; "Jeg har fått livet mitt tilbake!" Setningen kommer når jeg forteller at guttene mine er blitt voksne, rolige, fornuftige og selvstendige karer. At nå kan jeg gjøre helt som jeg vil uten å bekymre meg for dem. De klarer seg fint alene i verden, det er jeg helt trygg på.

Ordene kan fort misforstås. Jeg levde selvsagt mitt liv mens de var små, men som alle foreldre vet; livet dreier seg helt og holdent om disse små. Alt man gjør, det gjør man sammen med dem og for dem. Slik var det for meg i alle fall.

På vei mot pyramiden vi skal inn i!

I snart 20 år har jeg vært mammaen. Jeg har lært dem å være selvstendige, tenke fornuftig, ta egne valg og stå for dem. De er blitt veldig rolige og trygge på seg selv, begge to. Helt utrolig med tanke på at de har vokst opp med en mor som ikke har vært så flink til å være i ro.

Guttene er i slutten av tenårene nå. Jeg har storkosa meg med ungdomstiden deres. Huset fullt av trivelig ungdom. Konflikter er det lite av, om det er noen? Jeg har aldri hørt ordene; "Du forstår ingenting!" Vi har hatt en gjensidig respekt og tillit. Vi har snakket om de utfordringene som har vært og løst dem som best er. Jeg er stolt av den "jobben" jeg har gjort med dem og jeg er umåtelig stolt av dem.

Slitne, men på toppen av Norges høyeste fjell!

Jeg har fått oppleve ting sammen med dem, opplevelser som betyr enormt mye for meg.

Jeg har vært på toppen av Galdhøpiggen sammen med dem. Norges høyeste fjell, i nydelig vær. Slitsom tur både for store og små, men likevel stort for meg å tenke tilbake på. For dem også. Når jeg sa til dem at en dag tar dere kanskje med deres barn hit, da sa de "Been there, done that!" Turen satt nok enda litt i beina da, antar jeg.

Med yngstemann på Galdhøpiggen!

Egypt, Sahara, Giza-platået og ikke minst pyramidene. Tenk så heldig jeg har vært. Jeg har til og med vært inne i en pyramide sammen med guttene mine. Jeg antar at dette er den eneste turen til Pyramidene som blir for oss alle tre. Men igjen, jeg håper det igjen blir så trygt å reise dit, at de kan dra med sine egne barn en dag.

I sommer reiste den eldste av dem på sydenferie sammen med kjæresten og ett par kompiser. Jeg bekymret meg ikke i det hele tatt. Guttene mine har vært på 16-17 slike turer før. De vet hvordan det fungerer.

Den årlige turen til Tortenkøta!

Vi har vært på utallige fjellturer, skogsturer, fisketurer, båtturer, hytteturer, skiturer og badeturer. Jeg har opplevd veldig mye sammen med dem. Ja, sammen med kompisene deres også, for noen ganger har de også vært med.

Jeg er heldig, veldig heldig. Vi har skapt mange gode minner og opplevelser.

Opp gjennom årene har jeg fått mange kort, hvor det står at jeg er verdens beste mamma. Det samme står på oppslagstavla på kjøkkenet. Jeg er så glad for at de føler det sånn. Selv nå kan jeg få en klem og at de sier; "Du er verdens beste mammaen!" Jeg mener; de er tenåringer og kan si det....

Festlig i Munchen!

Jeg er utrolig glad i dem. Jeg er så glad for å ha fått alle disse årene sammen med dem. Både opplevelsene, festdagene og hverdagene.

Nå er oppdrager-rollen over. Jeg vil alltid være mammaen. Men nå står de på egne ben. Den eldste er flyttet ned i egen leilighet sammen med kjæresten. De er studenter fra høsten og skal klare seg selv. Om 7 måneder er den yngste 18 år. Han blir selvsagt boende hjemme enda ett par år. Men min rolle er endret. Jeg fyller mat i kjøleskapet, ellers fikser han alt selv.

Nå kan jeg selv bestemme hva jeg vil gjøre. Hva jeg vil bruke livet mitt til. Mitt eneste ansvar for dem er å beholde huset noen år til og (som nevnt) fylle kjøleskapet. Jeg kan reise og dra på lange turer. Jeg kan gjøre bare det jeg har lyst til. Frihet. Bare mitt liv.

Så ja; "Jeg har fått livet mitt tilbake!"