Hva slags hytte drømmer du om?

Jeg undres meg ofte over hyttelivet. Som dere vet trives jeg ekstremt godt på vår hytte. Klippen Resort er 42 kvadrat, har 3 små soverom, kjøkken, gang, bad og stue - og nå også en stor fin veranda og stamp!!! Der er strøm, men ikke innlagt vann. Stua på knappe 14 kvadrat tar 5 minutter å vaske, ikke klarer man å bli svett av det heller. Men så til det jeg undres over;

Noen skal på død-og-liv ha hytter med alle fasiliteter som de har hjemme. Bad med varmekabler og steam-dusj. Vaskerom med varmekabler, vaskemaskin, tørketrommel og god lagringsplass. Stort kjøkken med varmekabler, oppvaskmaskin, microbølgeovn, kjølehjørne og gjerne en integrert komfyr i en hypermoderne kjøkkeninnredning. Stua må være 50-60 kvadrat, ha varmekabler, en pynte-peis som ikke trenger ved, 50" flatskjerm-tv, nye moderne møbler, minemalistisk pynt, helst strippet for personlige eiendeler av sentimental verdi. Gangen må være stor, med varmekabler, rikelig plass for klær og sko. Store soverom, med varmekabler, flatskjerm-tv med de samme kanalene som på stua, gjerne x'box og andre sånne tekniske duppedingser. I tillegg må hytta ha en stor hems, med de samme fasilitetene som finnes på stua, og klart det går en skikkelig solid trapp opp dit, og det er selvsagt ståhøyde der oppe.

Jeg kjenner ikke jeg misunner dem det grann. Ei hytte med ei grunnflate på 120 kvadrat + gir meg assosiasjoner om lange vaskedager, skyhøye strømregninger og mye rydding. Jeg blir sliten ved tanken. Da er det faktisk ikke bare utseendemessig den er stor som et hus, da blir den fysisk og mentalt også som et hus med alt som hører til!

Det finnes mange forskjellige slags hytter blandt folk jeg kjenner. Både små og store, gamle og nye, tomter klare for bygging av palass og falleferdige klare for restaurering. Det som har puslet meg litt er hvor forskjellige vi er. Noen har behov for å "ha det lettvint", og mener med det at de vil ha det som hjemme. Noen har behov for å komme seg ut av hjemmets plikter og til det enkle, personlige og nære.

For meg er hyttelivet enkelt. Jeg kan ikke begripe hvorfor hytter må være så store. I min verden er husene så store at vi omtrent ikke får øye på hverandre. Når vi kommer på hytta blir arealet mindre og vi kommer nærmere hverandre. Er ikke det en del av poenget?

Men vi er forskjellige.
Har du hytte eller drømmer om en?
Hva slags hytte er det du har eller drømmer om, og hvilke tanker ligger bak?

(google-bilder denne gang, bortsett fra det første som er av Klippen Resort!)

Lever du det livet du ønsket/ønsker?

Et snodig spørsmål, kanskje? Men hvis du tenker deg om, lever du det livet du drømte om den gang du stod på terskelen til voksenlivet? Lever du det livet du drømmer om i dag?

Det er selvsagt mange drømmer som endrer seg underveis, mange drømmer som blir virkelige, nye drømmer som skapes og en del skuffelser underveis.

Nå er ikke jeg av dem som drømmer om å bli oppringt av Norsk Tipping, for jeg tror ikke på at penger skaper lykke. Til tross for dette skjønner jeg også at man med mye penger kan oppfylle en del av sine drømmer, hvis man drømmer om ting som krever kapital.

Jeg drømmer om det enkle liv. Jeg kunne bodd i et lite hus, med bare det aller mest nødvendige. Eller i en helt ordinær leilighet. Kanskje det siste passer best? Da ville jeg ikke hatt noen hage å kjempe med. Jeg ville dratt på tur hele tiden, sett alt som jeg drømmer om å se i Norge og resten av verden. Tja, kanskje det hadde vært best å bo i en bobil?

Jeg lever et godt liv i dag. Jeg mangler ingenting, har godt med fritid, jeg har egentlig ingenting å klage på. Men dragningen mot naturen og alt jeg skulle gjort, den er stor. Noen ganger alt for stor. I naturen lever man, resten av tiden er man bare på vent!

Det er så mange rundt meg som bare eksisterer. I allefall som jeg ser det. De jobber 9-4 jobber, lager middag, vasker hus, ser på tv, og når helga kommer er de utslitte og bruker tiden på sofaen. Eventuelt tar seg en fest. Det er selvsagt et godt liv for mange, men hva opplever man da, bortsett fra en hverdag?

Drømmen om et stort og flott hus, fabelaktig bil, stor og flott hytte ved sjøen og kanskje ei til på fjellet, det er lykken for mange. Man streber for å oppnå mange materielle mål. Kanskje er det lykken i livet? Hverdager i hjemmet, kjøreturer i bilen og helgeturer til hytta?

Ok, så har jeg et stort hus, om ikke så flott - egentlig langt derfra, på den annen side bryr det meg akkurat null. Ny, flott bil har jeg også... og hytte på fjellet - i de svenske skoger, liten, lettstelt og akkurat passe flott - for meg. Jeg finner stor glede i å dra på hytta, mest for å dra på tur, lage bål og leve det enkle liv.

Klart vi er forskjellige, finner gleder i forskjellige ting, men er ikke hverdagslivet litt kjedelig i lengden? Tiden går og man gjør de samme tingene hele tiden. Dag ut og dag inn. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Plutselig er livet oppspist, du er blitt for gammel til å endre på det levesettet du har lagt deg til gjennom livet. Eller tar jeg feil?

Hva skal livet fylles med? Hverdager må man ha, men realiserer du drømmene du har? Gjør du de tingene du ønsker og drømmer om, i allefall noen ganger?

For meg er turer i skog og fjell viktig. Det gjør jeg så mye jeg kan av. Et år uten minst en tur til varmere strøk, er faktisk ikke et år - bare et vakum av ingenting.

Å skulle gjøre alt man drømmer om først når man blir pensjonist, det tror jeg er en dårlig filosofi. Ingen vet hvordan helse og liv blir da. Ikke alle blir pensjonister. Ikke alle ser morgendagen. I min verden skal livet leves nå, i dag, og som en bonus kan jeg nyte flere drømmer og opplevelser når jeg en dag blir pensjonist!


Lev livet godt og mye!
Ikke sannt?

Høsten, den vakreste tiden på året!

Høsten må være den vakreste tiden på året. Alle de flotte fargene i naturen. Alle innsektene er borte. En fargerik og solfylt høst er noe av det flotteste som finnes! Enig?

Fargene endrer seg fra grønn til gul, orange og røtt. De siste blomstrene nyter høstsolen og vi kan glede oss over alle fargenyansene rundt oss.

Den vakreste tiden på året å dra på tur i fjellet, som her, innover Glomdalen med elva som lyser turkis av smeltevannet fra Svartisen. En tur vi tar hvert år i august eller september. Blåbærlynget er en halvmeter høyt, man trenger nesten ikke bøye seg for å plukke av de store fine blåbærene. De årene det er blåbær da!

Mofjellet er også flott i høstens farger. Litt utpå ettermiddagen, som her, når månen vises så tydelig, er det nesten en trollsk stemning i fjellet. Utsikten er formidabel over byen, fjellene og havet langt der ute i horisonten.



Noen år har jeg klart å få plantet i den hjemmelagde trillebåra på hytta, og når den står i all sin høstprakt, da er den bare vakker. Nå skal det sies at denne har ”tatt kvelden”, så til våren må jeg se å få laget en ny!

I høst er det så mange turer jeg har lyst til å ta. Både Virvatnet, Saltfjellstua, Sauvass-stua, Risfjellet, Falkflåget, Stangfjellet, Mofjellet, Glomdalsvatnet og ikke minst Blakkådalen klør jeg etter å besøke. Det er bare så dumt at tiden går så fort.

Om tre måneder forsvinner sola helt og vi går to måneder i totalt mørke i møte. Mellom midt i november og midt i januar finnes det intet sollys her hos oss. Vi merker allerede at vi nærmer oss. Fra å ha det lyst hele døgnet, har vi nå høstmørket truende om kvelden og natta.

Klart det er koselig med levende lys inne, bålkos ute og fyr i ovnen. Men jeg liker nå den lyse årstiden best. Ingen tvil om det. Selv om temperaturene synker, er det varmt og godt ved bålet.

Det blir interessant å se hvilke turer jeg kommer meg på utover høsten. Og dere vil selvsagt bli oppdatert! ;)

Årets tur til Fisklausvatnet!

Søndag tok jeg med meg utstyr for blåbærplukking, cachejakt, Ranatrasken-klipp og store-Nikon, og la i vei mot Fisklausvatnet. Turen er ikke lang, kanskje bare en halvtimes tid fra parkeringsplassen.

Stien og skogen var knusk-tørr, fjellblåbæra var ennå liten og for det meste grønn og multekartene virket helt inntørket. Det har vært mye vind her i nord i sommer, så jeg antar at det er årsaken til tørken.

Solen skinte, og til tross for at det blåste en del var det fint å gå innover mot vatnet. Jeg fant 2 kantarell ved stien... Men all annen sopp var inntørket, vel, for så vidt var de to kantarellene også det...

Fisklausvatnet, som forøvrig slett ikke er fritt for fisk (holder med statskort for å fiske her), åpenbarer seg vakkert på toppen av bakken. Ved naustet til Statskog finnes en fin bålplass. Her klippet jeg årets 7. Ranatrasken-klipp.

Så tuslet jeg tilbake (var mye vind her), og et par hundre meter derfra fant jeg cachen. Midt mellom veien og Fisklausvatnet ligger et lite tjern. Her finnes det også fin fisk, sies det. Herfra er det flott utsikt mot Okstindene og Okstindbreen. Skulle vært der oppe også...

Rundt tjernet fant jeg 2-3 liter fine blåbær, sånn at en ny dose blåbærmuffins kunne lages. Jeg kjenner jeg gleder meg masse til mandag i neste uke, for da skal jeg legge kursen innover mot Virvatnet. Ranatrasken-klipp der også, fin og god sti å følge. Jeg krysser fingrene for at været ikke blir alt for ille, men på den andre siden spiller det ingen rolle, siden jeg har gode klær.

Er det ikke både vakkert og fristende med slike stier i skogen?

Nydelige blåbærmuffins! (How to make!)

Nå er det sesong for nydelige blåbærmuffins med skogsferske blåbær. Tradisjon tro blir det laget en god del av disse her i huset, og i år skal jeg dele oppskriften med dere.

Først må du ut i skogen og plukke litt blåbær, alternativt dra på butikken og kjøpe et beger eller to! ;)


Til 16 store muffins trenger du;

3 gode ts med bakepulver.
7,5 dl hvetemel
6 egg
3 dl melk
4 ss vaniljesukker (blir aldri for mye)
150 g margarin (smeltes)
6 dl sukker
16 ss blåbær

Sett ovnen på 225 grader og let frem bolle og vispeutstyr, disse muffinsene kan godt lages uten maskin.

Ha mel, bakepulver, sukker, vaniljesukker i bakebollen. Rør dette sammen. Smelt smør, la det avkjøle ved å ha melken oppi, og hell hele greia oppi bollen med melblandingen. Rør godt. Tilsett eggene ett og ett. Rør godt. Nå er røra ferdig.

Fordel røra i 16 store muffinsformer, du kan selvsagt lage flere små - men i min verden skal muffins være store!!! Jeg liker ikke de formene som ser ut som krepp-papir i kanten, for de flyter bare utover, gode former er et must!


Ha ei spiseskje blåbær oppå hver muffins, ikke rør, de synker ned i røra av seg selv.

Så stekes de på 225 grader i 15 - 20 minutter. Avhenger av hvordn din ovn steker.

VIPS; blåbærmuffins!

PS! Ikke snu ryggen til de ferdige muffinsene, for da er de borte vekk!!!

Lykke til!

Den nye familiestrukturen!

Vi lever i et samfunn hvor overvekten av familier består av mine og dine (og gjerne våre) barn. Det medfører x'er som man har fått barn med, og ergo må samarbeide med. Vi er en sånn familie, og ingen kan komme å fortelle meg at dette er et enkelt liv.

Samarbeide er nøkkelen til at dette skal fungere. Godt samarbeide. Desverre er dette ofte vanskelig. For å kunne ha et godt samarbeide må man både kunne lytte, tenke over den andre parts meninger, fortelle om sine egene meninger, og til slutt kunne diskutere seg fram til en løsning. Både når det gjelder små og store saker.

Ofte blir barna brukt som våpen mellom foreldrene. Noen hevder seg selv ved å snakke ufordelaktig om den andre part (mor/far/stemor/stefar), i påhør av barna. Dette forteller selvsagt barna videre. Loyaliteten ligger, for barnet, hos den av foreldrene barnet da oppholder seg hos. Man blir mange ganger fristet til å slå tilbake med samme mynt. Men man vet at dette ikke fører noe godt med seg.

"Det får bare moren/faren din ordne/kjøpe!" er et utsagn som ofte blir slengt ut for å vise barnet at den andre part ikke stiller nok opp. Men stemmer nå det? Kan det ikke være sånn at en hver familie prioriterer forskjellig? Det den ene part synes er greit å kjøpe/ordne, synes den andre part er helt unødvendig. Med å slenge ut en sånn kommentar, blir den andre part den upopulære ved å si nei. Ingen tvil om hvem som har vunnet barnets gunst da.

En annen sak som kan dukke opp er i ferietiden. Hvordan skal dette planlegges? Når skal man ta ferie og gjøre noe sammen med barna? Her kommer også samarbeide inn. Det er jo helt håpløst at begge foreldrene planlegger sine ferier med barna på samme tid. Og så har man de tilfellene hvor de nye familiene har felles barn. For stemor/stefar er det kanskje viktig å ha ferie bare sammen med sitt barn og sin partner alene. Utsagn som; "Vi skal reise bort en uke, bare jeg og stefar/stemor og babyen." er kanskje ikke av de mest intelligente å komme med til barna! Da er det vel fort gjort at tanken på at mor/far/stemor/stefar ikke bryr seg om dem lengre, ikke vil være sammen med dem, en tanke som naturlig gjør seg gjeldende.

Noen ganger har jeg tenkt på om den andre part føler at det foreligger et slags utroskap når den nye familien dannes. På sett og vis mister man makt og innflytelse i den andre parts liv, og i barnas liv. Man kan ikke lengre bestemme alt som skal skje, når det skal skje, og hvor mye det skal skje. Det å godta en ny livsførsel, nye kostvaner og nye prioriteringer. Godta den nye partneren. Noe som ikke alltid er enkelt. Enkelte x'er oppfører seg som om de eier den de har barn sammen med - og ikke minst eier barna.

Mine og dine barn må nesten også gå overens. Ikke alle opplever dette, mange sliter med barn som ikke liker hverandre og kanskje også konkurerer med hverandre. I startfasen medfører dette en del utfordringer. Barna må bli likestilt i det nye hjemmet, behandles helt likt. Selvsagt er ikke dette en helt enkel sak, det er ikke til å komme unna at blod er tykkere enn vann.

Hvordan skal barna deles? Nok et minefelt. Noen barn blir avspist med å være hos far bare annen hver helg. Far kan nemlig ikke gi barna et stabilt hjem. For å være ærlig er dette rett og slett "bullshit"! I veldig mange tilfeller kan far stille med et langt mer stabilt hjem enn mor kan. Noen deler barna mellom seg slik at de reiser frem og tilbake annen hver uke. Ofte med en bag med sine eiendeler. Barn som alltid er på flyttefot. Aldri slår røtter. Dette kan selvsagt løses med at barna har klær/sko/sykler/ski/personlige eiendeler (altså dobbelt sett) hos både mor og far. På denne måten er det bare barna som forflytter seg. Ikke et helt flyttelass.

Frustrasjon og fortvilelse kan ta knekken på de mest kjærlighetsfulle forhold. Når x'en overhode ikke er innstilt på å kunne tollerere den innflytelse som stemor/stefar bringer inn i barnets liv. Når det er helt umulig for x'en å se noe som helst positivt i denne personens eksistens. Jeg forstår godt at mange gir opp. Uten samarbeide mellom barnas foreldre, blir det umulig å være stemor/stefar. Man blir spist opp, finner ikke veien for et nytt liv i den nye familiestrukturen. Noen holder ut i noen måneder før de gir seg, noen holder ut i noen år. Bare de aller sterkeste får disse forholdene til å fungere, ofte med hjelp av et godt utviklet "bullshit-filter".

Det er liten tvil om at familien med mor, far og barn er de som har det enklest, så lenge foreldrene har det bra sammen. I den nye familiestrukturen krever det så mye mer enn at partnerne har det bra sammen; der er det veldig mange som må fungere sammen.

Nå er dagens tekst en generell beskrivelse, slett ikke alt gjelder oss, men er likevel utfordringer jeg ser hos mange av våre venner og bekjente. Jeg har ofte fundert over den nye familiestrukturen og hva som skal til for at den skal være best mulig. Svarene er ofte vanskelig å finne, om de i det hele tatt finnes...

Dagens fortvilte refleksjon fra ei som lever i "Den nye familiestrukturen!"

Refleksjon over hyttelivet!

Hyttelivet har mange snodigheter...

La meg starte med utedoen.
Ennå finnes det mange hytter rundt om i landskapet som har denne lille instalasjonen et stykke fra hytta. Et majestetisk avtrede. Jo, de ordene passer bra. For av en eller annen merkelig grunn plasserer vi bilder og utklipp av diverse royaliteter på veggene der inne. Kongen, dronningen, begge sammen eller hele kongefamilien samlet. Ikke bare noske kongelige, vi pryder gjerne veggene med svenske eller engelske royaliteter også. Hvorfor det er sånn, kan jeg undre meg rosa på, uten å finne noen logisk forklaring. Kan tenkes en treg mage får det bedre av at man fester blikket på Dronning Sonjas smilende ansikt, mens hun er inntullet i masse lyseblå tryll? Kanskje fungerer det bedre enn både fiber og sviskesaft? Hva vet jeg?

Videre kan vi pensle inn på hytteboka.
Joda, den er et synlig bevis på at vi har vært på hytta ofte over mange år. Sirlig nedfelt er alle de hyggelige turene, all peiskosen, all roen og alle de smilende gjestene våre. Alle de fantastiske morgenstundene ved frokostbordet. Men forteller nå hytteboka hele sannheten? Når du sitter en kald vinterkveld og blar tilbake, mimrer og leser om multebærturen for et par år siden. Joda, en flott tur med masse gode gule bær. Så sannt, så sannt, men når du tenker tilbake så husker du også at ungene var leie og grinete fra første stund. Det var millioner av mygg, knott og annen fanskap. Du erindrer også at skoene var så søkk våte at det surklet og smattet for hvert skritt. Du leser om den hyggelige fisketuren. Joda, den var hyggelig nok, men du vet også at du var tilbake på hytta uten fisk, og søkk våt på grunn av det uventete regnet. Du blar videre og finner påsken, da var onkel Jens på besøk med kone og 2 barn. Hygge, hygge, hygge. Vel, det hytteboka ikke forteller er at onkel Jens ble uanstendig beruset og var ufyselig mot kona. Hytteboka sier heller ingenting om de to ufyselige ungene som raserte og ødela alt de kom over. Helt uten at det hadde en eneste konsekvens, siden foreldrene anså det meste raserte som "gammalt skrot". Joda, hyggelig med besøk. Men hvorfor forteller ikke hytteboka hele sannheten?

Avslapping og hyttelivets ro.
Helg etter helg, ferie etter ferie, narrer vi oss selv og våre omgivelser at vi drar på hytta for å slappe av, senke skuldrene og finne roen. Men er det nå helt sånn? Når vi tenker etter, kan vi da skryte av denne virkeligheten? Er det ikke sånn at vi til hver hyttetur har med oss ett eller annet som skal installeres eller monteres? Er det ikke alltid noe som skulle vært reparert eller bygget på? For ikke snakke om alt som skulle vært malt? Ja, og da er vi ikke kommet inn på alt som skulle vært gjort. Hele sommeren gnager vi på veden som skulle vært kappet og klyvd før vinteren. Stablet i lett tilgjengelige stabler i vedskjulet. Hele høsten må brukes til å sanke av skogens frukter; multer, blåbær og sopp. Så kommer vinteren og vi innser at vi må planlegge alle tingene som bare må ordnes til våren. I tillegg er dette tiden for småreperasjonene innvendig i hytta. Ja, for som det er nå kan det jo bare ikke være til evig tid! Men dette anser vi for å være avslapping og ro.

Tid for avreise.
Hytta skal klargjøres for avreise. Avreisedagen kan man ikke fyre opp i ovnen, da denne skal tømmes for aske, slik at den er ren og pen til neste gang man kommer. Aller helst skal det stables inn ny ved også, slik at det bare er å tenne en fyrstikk når man ankommer. I tillegg skal alle matter bankes, gulv skal vaskes, senger skal res, det skal pyntes og dekoreres, det skal gjøres hyggelig å komme neste gang. Hytta skal forlates som et utstillingslokale, den skal kunne passere en militær inspeksjon. Dette til tross for at det er vår hytte, ergo også oss som kommer neste gang. Hvorfor vi mener at det er livsviktig at noen som eventuelt skal titte gjennom vinduet må se en plettfri hytte, vet jeg ikke, det bare er sånn. En uskreven lov. Vi er lovlydige mennesker.

Hyttelivet er forundelige greier, og tross alt; det mest hyggelige og avslappende som finnes!
Vi nyter det, ikke sannt?  ;)

(bilder fra googlesøk...)

Innhøstingen av skogens skatter er begynt!

I dag kom jeg meg ut for å skulle sjekke forholdene for multer, blåbær, piggsopp og kantarell. Det blir helt tydelig kantarell og piggsopp i år også. Jeg valgte å bare ta med meg noen få av de jeg fant, siden de ennå er så små. Men det er nå kjekt å vite at de er der ute i skogen i år også!

I tillegg til å sondere terenget for sopp, kom jeg over en myr med store fine multer. Det resulterte i 1 kg gule, fine bær! Om noen dager er det nok mulig å plukke like mye på samme sted. Blåbærene lot jeg være, selv om de begynner å bli gode nå. Jeg har mitt personlige blåbærsted, så jeg blir nok å dra dit å plukke bær. Og så har jeg jo funnet store mengder både piggsopp og kantarell der i fjor...

Det ser med andre ord ut til å bli et godt innhøstingsår i år også! ;)

Det gledest!!!



Tenk; dette er en cache!!!

Jeg er nå midt i en rekke av 3 arbeidsnetter, før jeg tar nye tre uker ferie. Jeg må medgi at det er godt! Jeg har så fryktelig lyst til å dra på en Kystriksveien-cache-loffen! Å ta med guttene er rimelig utelukket; kjøre bil og gå rundt i skogen og lete etter tuppevarebokser er ikke helt riktig det de har lyst til å bruke dagene til... Hmmf! Ungdommen nå til dags... Men nå er det nå en gang sånn at hvis-om-og-men, så får jeg en 2-3 dagerstur, på noe vis! ;)

Sånn helt plutselig, og sånn helt uten videre, oppdaget jeg at det var salg på Gunn's design! Oh, lykke. Da ble det øyeblikkelig et høst-antrekk derfra. Ok, så har jeg vel strengt tatt nok klær; mine 5 korghyller er ganske fulle. På den andre siden vet jeg at når jeg har neste hovedopprydding i dem, så blir det plass; noe er veldig slitt, men blir bevart fordi det er gode klær. Jo, jeg har 5 korghyller med klær. Ingen skap med hyller opp ned og i mente, kun de 5 korgene! Noen andre damer som slår den?!?!

Vel, uansett; jeg endte opp med å bestille denne kreasjonen. Jeg har en nesten lik kjole fra før, men denne er litt lengre i ermene, kanskje litt enklere dekorert - men Åhhh for en flott høstkreasjon! Jeg liker salg hos norske designere!!!

Vel, det var en liten oppdatering herfra!

Kan tenkes jeg kan komme meg på en liten cachejakt når jeg står opp i dag?!?! Det kunne også vært noe det kunne gledest til!!! ;)

Vi trenger ting å glede oss til, folkens!

Litt mer Gran Canaria!

Dette er et skilt jeg så mye av på Gran Canaria. Direkte oversatt står det; Forbudt sirkulasjon i tilfelle regn.... hva nå enn det måtte bety?!?!

Innimellom tenkte jeg på at alle veiskilt burde hatt en engelsk oversettelse, selv om jeg for det meste klarte forstå hva de betydde og hva som stod. Men dette måtte jeg sjekke når jeg kom hjem; for slik jeg forstod det var det ikke lov å kjøre her når det regnet?!?! Men hvorfor? Selv om veiene var svingete, var de av langt bedre standard enn E6 her oppe hos oss. Etter å ha oversatt teksten er jeg ikke blitt veldig mye klokere... Noen som vet?

Palmeral Noruega. Den norske palmelunden på Plaza de Noruega, Norskeplassen. Egentlig så forstår jeg godt at den norske kollonien på Kanariholmen har sitt eget piknikksted oppe i fjellet. Når man er der nede over lang tid, er det helt sikkert kjempekjekt å gå opp hit for å snakke morsmålet sitt innimellom. Den kvelden jeg var her, kom det to spreke damer opp fra øverst i dalen over Puerto Rico, og på vei ned traff jeg først en mann som kunne si "Hei!" og så en dame som ble litt paff da jeg sa "Hei!", men det var ingen tvil om morsmålet hennes heller når hun smilende svarte med et ekte norsk "Hei!" hun også!

Jeg var et par-tre ganger i ørkenen og surret. 3 cacher skulle logges. To vanlige og en EartCache. Den ene av dem er øyas mest besøkte cache. Jeg ble nummer 1308 som logget denne. Er ikke det ganske fantastisk? Over 1300 team har vært her ute og logget denne cachen/loggboka! Og alle de andre tusenvis av menneskene som virrer rundt i ørkenen med eller uten klær, aner ikke om at den finnes, selv om mange sikkert surrer forbi dette stedet også.

Og ja, uten klær! Går man i ørkenen eller langs stranden må man bare godta at folk er nakne. Dette er nudistområde av stor klasse, og selv om overvekten av folkene er godt voksne menn, var det da både unge damer og menn som lå godt utbretta på stranda. Jeg har ingenting imot nudister i det hele tatt, men hvor mye jeg har behov for å føle at jeg er gynekolog når jeg går forbi er en helt annen sak. Greit man har et naturlig forhold til kroppen sin og ikke er redd for å vise den fram, men... trenger du omtrent vise frem innsia av kroppen?!?! he, he...

Til slutt må jeg ta med et bilde fra cachejakten i Norge. Ser du cachen? Jeg lar bare bildet snakke for seg selv, så kan du være på cachejakt her på bloggen til du ser den!!! Happy hunting!!! ;)

Håper alle har en flott dag!

Rendalen Powertrail

Joda, selvsagt må jeg bruke siste del av ferien på geocaching og det som pr i dag er Norges lengste Powertrail.  I løpet av ferien har vi logget ca 260 geocacher. 161 av disse er Rendalen Powertrail.

Jeg våkna frisk og opplagt på Comfort Runway hotell ved Gardermoen torsdag 14. juli, etter noen uker på Gran Canaria. Satte meg i bilen med kurs Elverum og videre mot Koppang og Rendalen. Etter å ha bunkret mat, drikke og drivstoff, kunne jeg starte jakten på de 161 cachene.

Jeg kjørte som anbefalt inn ved cache nr 17, og kjørte tilbake til ”start”; cache nummer 1. Midt inne i den nydelige skogen, med furutrær og reinlav, kunne jeg logge den første cachen kl 16:00.  Så gikk det slag i slag med bokser og logginger med +/- 200 meters mellomrom. Før jeg hadde nådd tilbake til cache nr 17, skjønte jeg hvorfor hansker var anbefalt… og de eneste hanskene jeg hadde var selvsagt fingerløse sykkelhansker…. Grrr… Jeg hadde også logget en cache i en stubbe, hvor cachen lå i ett hull, og en bitte-liten fugl hadde lagt 2 bitte-små egg i et annet! Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt når jeg runda stubben, men fuglen fløy og jeg fikk så vidt sett eggene før jeg trakk meg unna og logget cachen.

Ferden gikk videre langs veien, og ved cache nr 30 traff jeg til min store skrekk på en cache som var borte!!! OMG!!! Jeg fant stedet hvor cachen skulle henge, men en bonde holdt på å lufte høy, så han hadde nok lufta cachen også… Jeg fortsatte logginga frem til nr 39, men da var jeg kommet til den konklusjonen at det var for ille å ikke få logga nr 30, så jeg sendte en sms til eieren av trailen. Svaret kom før cache 40… erstattningscache skulle dukke opp i løpet av kvelden! Snakk og serviceinnstilt kar!

Så var det cache nr 40… SKREKK OG GRU! Denne ble fort omdøpt til hoggormcachen… fy f… de er stygge!!! Jeg leta etter cachen og ante fred og ingen fare. ”Rasle-rasle”… WRÆL!!! Jeg hadde en meter klaring (sånn omtrent) fra bakken på et øyeblikk og landa på veien… Jeg trodde ikke mine egne øyne, ”rasle, rasle”, det ufattelig stygge ormedyret lå helt i ro. Jeg fikk summa meg og henta ”Store-Nikon” for å få foreviget vesenet. Jeg kommer bare ikke over hvor stygg den var! Men dette var mitt første møte med hoggorm, jeg håper jeg aldri ser en igjen! Nok en positiv ting med NordNorge; ingen hoggorm!!! Når skrekk og panikk hadde lagt seg, fikk jeg logga cachen og fortsatte ferden.

Mye god trim ut og inn av bilen, frem til cache nr 50. Her var det ingen cache å oppdrive. Det skal sies at etter å ha sett den ulidelig stygge hoggormen, fristet det ikke veldig å stappe hendene inn i hull i trestammer m.m., men det fikk briste eller bære; å dra på cachejakt her og være skrekkslagen med tanke på hoggorm ville være en umulig utfordring.

Jeg fortsatte loggingen videre, jeg sendte ny sms til traileieren, om den cachen jeg ikke fant. Noen cacher senere ringte eieren til meg mens jeg var nede i skogen og leta; han skulle komme å møte meg. Imponerende service! Ved cache nr 72 dukket han opp. Etter en lang prat ble han med meg tilbake til cache 50, og han var ikke mye redd for å stikke fingrene inn noen steder; VIPS! Så hadde han funnet frem cachen… Jeg var veldig takknemmelig! At hele trailen skulle stå og falle på en cache, ville vært fullstendig tragedie!!! Jeg fikk også lov å logge cache nr 30 her, siden den helt opplagt var borte. Jeg takket så mye for hjelpen, og vi fortsatte hver vår vei. På dette tidspunktet hadde klokka gått så fort at jeg måtte finne et sted å overnatte.

Campingplasser er min store skrekk, ”hotellet” var fullt (noe festival-greier i bygda). Så jeg fant ut at jeg fikk få meg noen timer søvn i bilen… Telt var 100% utelukket på grunn av; ja, nettopp; stygg hoggorm!

Dagen etter våkna jeg friske og uthvilte kl 08:30 og starta på ny frisk. Først logga jeg en annen cache, så dro jeg for å finne nr 72, som jeg hadde vært rett ved siden av kvelden før. Videre logga jeg slag i slag frem til nr 116, her tok jeg en avstikker for å finne en annen cache litt oppe i skogen, jeg trengte rett og slett å gå litt! Og så fantastisk å finne en helt vanlig skogscache… det kan ikke beskrives. Smerten i tommelen var virkelig begynt å gjøre seg gjeldende etter alle boksene som skulle åpnes.

Videre var det ”smokk-smokk” frem til nr 127, hvor jeg til min store skrekk oppdager at vi mangler koordinater fra cache nr 137-161… Er det sånn sagaen skal ende? Jeg tenkte at, ja, ja, det var helt greit… sorg og fortvilelse… men nei, trailen skulle logges om det så skulle ta hele natta. Jeg var dermed nødt til å kjøre tilbake til mer siviliserte strøk; hvorpå jeg igjen traff traileieren nede i veien… hmmmm… jo, det hadde seg sånn at bestemora hans hadde observert noen mulige cacheloggere… he, he… siden alle jeg traff på min vei i bygda både smilte og hilste, så hadde jeg regna med at de fleste skjønte ærendet vårt. Og tro meg; dette må være noe med det blideste folkeslaget vi noensinne har møtt. ALLE jeg traff var smilende!!! Unikt!

Etter hvert fant jeg et sted med 3G nett, og stoppa i innkjørsla til en mann. Jeg fikk overført noen cacher, før nettet ble borte igjen. Jeg fikk en lang og hyggelig prat med denne mannen også, veldig koselig. Så beveget jeg meg en km til, fikk på nytt kontakt med 3G nettet og fikk overført de resterende cachene. Så bar det oppover dalen igjen hvor alle cachene var greie å logge. Men ved cache nr 141 var det noe som skurret; Skrekk og gru! Jeg hadde hoppet over nr 140. Tilbake igjen, finne, logge.

Videre gikk alt som smurt frem til cache nr 159. OMG! Som jeg leta. Etter hvert måtte jeg bare innse at her var det ”Hultgren-metoden” som måtte brukes. (”Hultgren-metoden” er et kjent begrep blant goecachere her i Rana; man går systematisk til verks og leter seg fremover og utover i terrenget/området.) Da ble det funn etter ytterligere 5 minutters leting! Phu!!!

Cache nummer 161, kl 18:30. FINALY!!! Jeg hadde super utsikt, befant meg i et vakkert område – savnet bare en benk å kunne innta en bedre middag på… Etter å ha logget og byttet en geocoin med en annen, satte jeg kursen tilbake til veien som skulle ta meg tilbake til hjemtraktene! En super opplevelse å ta denne trailen. ”kassimaja” har virkelig lagt ned en fantastisk jobb med ”Rendalen Powertrail”. Tusen takk!!!

Og om noen av mine lesere en gang skal ta denne trailen, vil jeg komme med en oppfordring; betal bompengene! Vi får lov å kjøre på private veier for å utøve sporten vår.

Og ikke minst; vis eieren av powertrailen den respekten at dere ikke bare legger små papirlapper i cacheboksene. Han har lagt ned en enorm jobb for at vi skal ha det gøy; respekter det med å i det minste gi dere tid til å signere loggarket! Som dere sikkert leser mellom linjene; vi anbefaler trailen på det aller sterkeste. Den var litt av en utfordring, men også en opplevelse vi vil huske lenge!


P.S! Vi brukte 2 dager; totalt ca 15 timer minus 2 timer for matpauser og ”klodrik” på grunn av manglende koordinater. Da hadde vi i snitt 5 minutter mellom hver logging…

Tvangsreturnert!!!

Atter en gang er jeg rett og slett tvangsreturnert til det landet der passet mitt er produsert. Dette var mitt andre fluktforsøk i år, like nytteløst denne gangen også. Kan det være planleggingen som er for dårlig?

Nå innser til og med jeg at det er forskjell på de ulike flyktninge-gruppene, men er ikke en klimaflyktning også et menneske med følelser og behov? Et menneske som skal behandles i tråd med menneskerettighetene?

Ok, så tøyer jeg menneskerettighetene langt når jeg mener at sydenvarme er et av mine grunnleggende behov... Sånn skikkelig varme, sommervarme hele året!

Jeg ville blitt verdens beste klimaflyktning. Lover! Jeg er nøye med å ikke forsøple miljøet. Jeg tar plass, men ikke veldig mye. Jeg trenger ikke en stor bolig, bare akkurat passe. Jeg skulle ikke plaget kongeriket Norge med unødvendige besøk, jeg kunne heller avlastet samfunnet med å ta mine kjære med til mitt fluktsted...

Så fremtidens særiøse og alvorlige fluktforsøk, skal nå på planleggings-bordet. Frem til det ultimate flukt-stuntet blir iverksatt, skal det helt klart gjøres flere test-flukter - den neste om ikke alt for lenge - håper jeg! ;)

Curling foreldre!

Curling foreldre er de foreldrene som koster bort alle farer, både mulige og fiktive, for barna. De som beskytter dem mot alle deres forsøk på å prøve og feile på egen hånd. De som alltid sier ja, og som aldri stiller krav til ungene. Kanskje stiller de krav, men om disse ikke blir etterfulgt, så trekker de på skuldrene og rydder opp for podens vei videre.

Og når man tenker på hvordan man på curlingbanen koster og koster for å holde banen ren, for at kula skal komme i akkurat den banen som trengs for å nå akkurat det målet som er merket av der fremme på banen, ja, da kan man se en paralell til foreldre som gjør det samme.

Kanskje tenker du at; "Sånn er ikke jeg!" Men tenk nå etter. Hvis du ser en mulig fare eller hindring i veien for ditt barn, hva gjør du da? Prøver du å fjerne faren? Prøver du å fjerne hindringen? Lage veien enklest mulig for barnet å gå? De fleste foreldre i dagens samfunn gjør vel det?

Service innstilte som vi er, ordner vi det meste for våre små. De kan ikke bruke verken vaskemaskin eller oppvaskmaskin - og slett ikke vaske kopper på gammelmåten. Løper vi ikke til når et glass knuses, flytter barna forsiktig unna og koster møysommelig opp hvert eneste lille glass-skår? Ja, huff, de kan jo skjære seg om de gjør det selv! Vi rydder opp etter dem, akkurat som om de ikke kan plukke opp etter seg selv. De har jo så mye annet å holde på med og er slitne etter lange skoledager.

Barna trenger ikke gjøre en innsats for å oppnå noe. Trenger de penger, så får de det. Det er ikke snakk om å gjøre en innsats hjemme for å tjene seg ukelønn og spare dem til kino og annet som de måtte ønske seg. Vi bidrar til våre barn.

Æren i å få gode karakterer på skolen er ikke tilstede. Hvis ikke foreldrene maser om lekser, ser de ikke poenget. Det ordner seg alltids. Mange unge i dag trenger ikke ta opp studielån, foreldrene betaler. Hvorfor skaffe seg helgejobb når foreldrene stiller opp med sitt bidrag til utdanning?

Det at ungene blir beskyttet til det ytterste, dillet og dullet med, gjør dem faktisk ikke til selvstendig tenkene individer. Lærer du av andres feil? Eller har du måtte prøve og feile deg fram i livet? Tror du dine barn kan lære alt av deg og dine feil?

Curling foreldre skaper barn som har lavere selvtillit, mindre evne til selvstendig tenkning og mulighet til å ta egne valg. De stiller større krav til omgivelsene, enn det omgivelsene er bygget opp for å kunne gi. De gjør så lav innsats som overhode mulig for å kreve å oppnå så mye som mulig. Det er tross alt det de har lært hjemme, av sine serviceinnstilte foreldre.

Kan godt hende vi må være curling foreldre for barna våre i dagens samfunn, for at de i det hele tatt skal klare seg, det er jo det de er blitt vant til. Men hvordan skal det bli når de skal flytte hjemmefra - og ingen skal fortelle dem hva de skal gjøre, tenke, hvordan ting som oppstår i livet skal løses? Hvordan skal de klare seg i en jobb hvor arbeidsgiver er nødt til å stille krav til dem, når ikke mor og far er tilstede for å rydde vei og hjelpes til?

Joda, det går nok bra med de søte små til slutt. Men jeg tror de har mye igjen for å prøve og feile seg fram mens de ennå er under foreldrenes tak, mens de ennå har mulighet til å komme hjem og si; "Jeg har gått på snørra, hva gjør jeg nå?" Og nettopp i denne settninga ligger en vesentlighet; JEG har sånn og sånn, hvordan skal JEG løse dette. Gi MEG råd for veien videre. Løse ting selv.

Nå mener ikke jeg på noen måte at våre små skal løse alt selv uten å komme hjem og snakke om de utfordringer som ligger i livet. Jeg tror det beste er å gi barna en åpen dør for å komme hjem å få hjelp, til å selv kunne ordne opp. For å komme til denne innsikten, må vi foreldre (etter min mening) slutte å behandle barna våre som curling kuler på en curling bane!

Jeg har aldri sett på meg selv som en Curling-mor, men etter å ha lest en del om fenomenet innser jeg at jeg i allefall ikke er langt unna... Jeg koster og koster og koster veien for mine små fritt for hvert et støvkorn jeg ser.....

Det er "jaggu" slitsomt å ære nordlenning...

Det er "jaggu" slitsomt å ære nordlenning for tiden. 27-28 grader på pluss-sia, ja, det kan ta knekken på enhver nordlening.... Ikke er vi vant til varmen, noe som medfører solbrente flekker både her og der på kroppen. I øya, for min del... Skikkelig mye sol i øya, kan man si....

Men selv om sola steiker og temperaturen er så høy som tidligere nevnt, så kom jeg meg på cachejakt. Øverst i Dalselva gikk det en skogsbilvei, fra bommen var det 1,22 km i luftlinje å gå, og da dukket både Brattforsen og cachen opp - som troll av eske! Tuppevarefunn nummer 404!

Etterhvert som kveldssola senka seg tok jeg en tur ned til Reinforsen, for der er vannføringa kollosal for tiden! Og noen har hatt det morro og skrevet inn en sannhet på rekkverket (se bildet). Helt klart en mulighet for å ende livet om man skulle ønske seg en raftingtur nedover elva her....

Elva frådet nedover fra demninga. Og til min store frustrasjon oppdaga jeg at det ikke var drift i kraftstasjonen!!! Grrrr... og så nå som den burde gått for fulle mugger, så vi kunne fått ned strømprisene... men neida! Uansett; elva er et spektakulært skue for tiden!

Nede ved kraftstasjonen fikk jeg meg en skikkelig kald dusj... jeg gikk en ørliten smule for nært elva.... og vips fikk jeg en stor, våt, iskald dusj... så ut som en druktna katt! Ulurt å stå for nært kanten, ja!

I morgen ser det ut til at vi får vanna plenene litt, og det er veldig bra, for da slipper vi å dra ut hageslangen og sjekke at vannsprederen har overlevd vinteren! Phu! ;)

Og hun hadde rett, jenta som ble intervjuet på nyhetene; det er EKSTRA godt vær her i nord, når søringene har SKIKKELIG dårlig vær!!! ;)

Ha en våt aften... på den ene eller andre måten.... :)

Ble faktisk både fjell- og sykkeltur!

I går bestemte jeg meg for å dra å finne Bertelberget. Stedet er merket som en severdighet, og selv om det finnes mange veldig snodige severdigheter, måtte jeg bare sjekke ut denne - selvsagt var det en cache der!

Til tross for alle snøflekkene, var det masse multeblomster. Og siden det har vært veldig vått ei stund nå, og er blitt sol og varme og en smule vind, så skal det vel være prima forhold for multa - så langt!

Vel fremme fant jeg restene etter ei av disse fantastiske steinbuene. Kjente med en gang lysten til å stable stein og sette den i stand... Steinbuer er fabelaktige!

Cachen var av det klassiske slaget, stor og fin boks, gjemt blandt steinene! Min favoritt-cache-type.

Siden været var supert; sol og 24 grader oppe i fjellheimen, var det fabelaktig å tusle på ei sti som faktisk ikke var full av snø. Årets første virkelige tur med joggesko. Goretex, men likevel joggesko! Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha andre joggesko enn de av Goretex, men de "funker fjell" i all slags vær!

Så kjørte jeg til Åga og sykla de, i overkant av, 7 km t/r til Skravelhaugen for å klippe Ranatraskenklipp nr 6 for sesongen. Og så fikk jeg sjekka overvintringa til cachen vår der. Den har hatt det fint i vinter og er klar for nye geocachere!

Det er helt fantastisk at vi faktisk har litt sol og varme her i nord igjen! Så i dag spørs det om jeg ikke bare må lete frem løvetann-klipperen vår - er ikke noe poeng i å kalle den gressklipper, siden den ikke er i nærheten av et gress-strå!

Håper alle sammen får en super dag!

I geocachingens forundelige verden...

Ja, ingen tvil om at jeg bruker mye tid på Geocachingens forundelige verden. Ingen tvil om at jeg trodde at det å finne 400 cacher på ett år var en bragd, men det viser seg at jeg har tatt veldig feil... Leste i siste nummer av FTF Geocacher om en amerikaner som har funnet neste 23.000 cacher på 5 år!!! Kona hans som fortalte om hvordan det var å være gift med en cache-avhengig mann.... tror faktisk Harald vil kjenne seg bittelitt igjen i den historien.

I USA finnes en by som heter Cache. Og som bildet viser er det nok her alle gamle cacher blir begravet.... he, he...

Til min store frustrasjon har jeg for liten hjernekapasitet til å klare å løse alle mulige og umulige slags ?-cacher. Snodige oppgaver som skal gi forståelige koordinater... Som denne;

Hvordan i all verden skal man kunne skape koordinater ut av dette?!?! Uansett hvor mye jeg spekulerer finner jeg absolutt ingen løsning! Jeg skjønner at dette er en strekkode, kode 128. Men hvordan i all verden skal jeg kunne lese den?!?! Sukk...

Til tross for en del frustrasjon, både fra den ene og den andre, er det veldig morro å dra rundt og finne disse skjulte skattene som så vanvittig mange mennesker går/kjører forbi uten å vite at de er der. Noen ganger tenker jeg; her har hundrevis av menneskehender vært 4 cm fra cachen, uten å vite at de var i nærheten av en liten skatt!!! ;)

Jeg er superspent på denne sommeren, på hvor mange cacher jeg kan klare å lete frem...

Snaaaaaaaaaaaaart skoleferie!

Jeg GLEDER meg til skoleferie! Det er faktisk bare helt ufattelig hvor mye jeg gleder meg til den! I dag er det bare 11 skoledager igjen... LYKKE!!!  Hvorfor jeg gleder meg sånn når slett ikke går på skole, tenker kanskje du? Jo, det kan jeg fortelle dere;

Punkt 1. Jeg er, for å være helt ærlig, DRIT lei av å smøre matpakker. I snitt smører jeg 18 matpakker i uka. Når man tenker på at skoleåret har omkring 39 uker (når man trekker fra ferier og fridager), så smører jeg i overkant av 700 matpakker i året. Ok, så kan både mann og barn smøre matpakker selv, men av en eller annen grunn er det nå blitt min jobb. Sånn ved et raskt overslag har jeg smurt i overkant av 5300 matpakker siden småfolket starta på skola... Rart jeg er lei og trenger sommerferie?!?!?!

Punkt 2. Jeg er lei av å høre om hvor grusomt det er på skola. Hvor mye bråk det er, hvor kjedelig det er og ikke minst; Nei, vi har ikke lært noenting i dag! Fatter og begriper ikke at det er mulig å ikke lære noe som helst i løpet av skoleåret?!?! Men når jeg spør får jeg aldri til svar at; Vi har lært sånn-og-sånn... Nå vet jeg selvsagt at de lærer noe nytt hvert skoleår, men det er slitsomt å høre at småfolket ikke ser sånn på det...

Punkt 3. Jeg er lei av å være nazi-mamma for å få småfolket til å gjøre et minimum av lekser. Jeg trenger ferie fra nazi-mamma-følelsen! Frustrasjonen er stor når jeg sitter og vet at hvis de bare setter igang og gjør leksene sine, så bruker de en halv time på dem, men siden vi skal bruke 50 minutter på å skukke og stønne over hvor grusomt det er med lekser og at det ikke er mulig å bli ferdig i dag, tar hele prosessen 1 time og 20 minutter, i stedet for 30 minutter... Dette til tross for at vi har vært gjennom samme prosessen hundre ganger før...  Sukk....

Punkt 4. Jeg er lei av å gå på det ene foreldremøtet etter det andre. Informasjon om det ene, informasjon om det andre, nytteløse diskusjoner om skoleveier, klassemiljø, valg av klassekontakter og .... Informasjonen kan vel likevel bare legges ut på nettet, så kan alle lese det? Ja, for på foreldremøtene deltar slett ikke alle foreldrene, ergo er det bare noen som får med seg informasjonen - bortsett fra de gangene vi er heldige og får et referat! Hvis nå alle leser referatene da...

Punkt 5. Ja, jeg er lei av å holde samme talen om-og-om-og-om igjen; Du må forstå at i dagens samfunn er det viktig å være flink på skola, få gode karakterer og lite anmerkninger, for ellers får du deg ikke en god utdannelse og en godt betalt jobb, eller ennå viktigere; muligheten til å kunne velge den utdanningen og jobben du vil ha. Hva vil du i framtiden? Hvert skoleår bygger videre på neste, mister du noe av det du burde lært i dag må du slite ekstra med det til neste år... og så videre....

Punkt 6. Sist men ikke minst gleder jeg meg til å se de STORE smilene når de har siste skoledag. Endelig-ferdig-på-skola-smilene. Ingenting er vel bedre enn de smilene, for da kan jeg også smile "endelig-ferdig-på-skola-smilet"!

Jippi!
Snaaaaaaaaaaaaaaart skoleferie!

* Eh... OK, så overdriver jeg en smule... ;)

Tenk at det var mulig...

Tenk at det var mulig å oppleve slikt vær som dette, her i nord? Ok, så er bildet tatt i 2008, men likevel, sola har faktisk besøkt oss et par ganger de siste årene!!!

Her er vi ved Laksforsen, august 2008, sola skinte og vi var på vei sørover. Ingenting er vel bedre enn at sola skinner.

Problemet for oss her i nord i dag er at vi knapt husker hvordan sola så ut. Vi burde nok handlet inn materialer og bygget oss en ark, ala den Noa bygde! Ja, for det virker helt klart som om det er syndefloden vi er på vei å oppleve...

Jeg støtter fullt og helt forslaget om å gi nordlenninger sydentur på blå resept. Bare sånn at vi alle her oppe kan slippe å forsøple miljøet med alle avgassene fra vedfyringen.

En tilflyttet neger fra Afrika sa en gang; "I Norge er det to vintre, en grønn og en hvit, den grønne er værst, for da fyrer de ikke!"

Sukk, her har vi jobbet på spreng for å øke den globale oppvarmingen, men hjelper det? Neida, ingen merkbar temperaturøkning. Så jeg oppfordrer alle her i nord til å gjøre en ny dugnadsinnsats for denne saken. Let opp gamle spraybokser fra -80 tallet, tøm dem, og for sikkerhets skyld; lag et bål og kast dem på det! Da bare må det bli sol og varme!!! Eller....?