Jeg har noen rolige dager hjemme!

De siste dagene har jeg vært hjemme. Jeg har bare gått noen småturer med Mira og rydda noe voldsomt i huset. Det blir rolig i helga, men jeg håper å få til ett par tusleturer også. Neste helg har jeg større turplaner, men de kommer jeg tilbake til.

Men det gjør ikke noe med rolige dager. Ett raskt overslag over årets tursesong viser at jeg har gått over 30 mil i fjellet og minst det samme på lufteturer med Mira siden i april...

Jeg tar alltid bilde av GPS-skjermen etter endt langtur, så det er høvelig greit å holde oversikt :)

Nå er det selvsagt ikke antall mil på tur som er viktig for meg, det er turen og muligheten til å være ute i all slags vær.

Sol og sommer er selvsagt å foretrekke, selv om jeg synes lett skya 14-16 grader er det beste turværet og plaskregn gjør meg ikke noe. Jeg har bra klær og det blir så flotte farger i naturen etter ett skikkelig regnskyll. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe :)

Mens jeg satt og så på kartet over Lomsdal-Visten nasjonalpark, så oppdaga jeg noe... jeg mangler bare to turer på å ha gått den på tvers, helt alene med Mira! Så det håper jeg å kunne fullføre i løpet av sommeren. Men så er det jo sånn at jeg er veldig flink til å endre planer. Så vi får se.

Selv om det bare er onsdag, så vil jeg ønske alle en riktig god helg - for det blir stille fra meg til over helga ;)

"Jeg har fått livet mitt tilbake!"

Vi har opplevd pyramidene sammen, jeg og gutta!

Disse ordene ramler smått ut av meg; "Jeg har fått livet mitt tilbake!" Setningen kommer når jeg forteller at guttene mine er blitt voksne, rolige, fornuftige og selvstendige karer. At nå kan jeg gjøre helt som jeg vil uten å bekymre meg for dem. De klarer seg fint alene i verden, det er jeg helt trygg på.

Ordene kan fort misforstås. Jeg levde selvsagt mitt liv mens de var små, men som alle foreldre vet; livet dreier seg helt og holdent om disse små. Alt man gjør, det gjør man sammen med dem og for dem. Slik var det for meg i alle fall.

På vei mot pyramiden vi skal inn i!

I snart 20 år har jeg vært mammaen. Jeg har lært dem å være selvstendige, tenke fornuftig, ta egne valg og stå for dem. De er blitt veldig rolige og trygge på seg selv, begge to. Helt utrolig med tanke på at de har vokst opp med en mor som ikke har vært så flink til å være i ro.

Guttene er i slutten av tenårene nå. Jeg har storkosa meg med ungdomstiden deres. Huset fullt av trivelig ungdom. Konflikter er det lite av, om det er noen? Jeg har aldri hørt ordene; "Du forstår ingenting!" Vi har hatt en gjensidig respekt og tillit. Vi har snakket om de utfordringene som har vært og løst dem som best er. Jeg er stolt av den "jobben" jeg har gjort med dem og jeg er umåtelig stolt av dem.

Slitne, men på toppen av Norges høyeste fjell!

Jeg har fått oppleve ting sammen med dem, opplevelser som betyr enormt mye for meg.

Jeg har vært på toppen av Galdhøpiggen sammen med dem. Norges høyeste fjell, i nydelig vær. Slitsom tur både for store og små, men likevel stort for meg å tenke tilbake på. For dem også. Når jeg sa til dem at en dag tar dere kanskje med deres barn hit, da sa de "Been there, done that!" Turen satt nok enda litt i beina da, antar jeg.

Med yngstemann på Galdhøpiggen!

Egypt, Sahara, Giza-platået og ikke minst pyramidene. Tenk så heldig jeg har vært. Jeg har til og med vært inne i en pyramide sammen med guttene mine. Jeg antar at dette er den eneste turen til Pyramidene som blir for oss alle tre. Men igjen, jeg håper det igjen blir så trygt å reise dit, at de kan dra med sine egne barn en dag.

I sommer reiste den eldste av dem på sydenferie sammen med kjæresten og ett par kompiser. Jeg bekymret meg ikke i det hele tatt. Guttene mine har vært på 16-17 slike turer før. De vet hvordan det fungerer.

Den årlige turen til Tortenkøta!

Vi har vært på utallige fjellturer, skogsturer, fisketurer, båtturer, hytteturer, skiturer og badeturer. Jeg har opplevd veldig mye sammen med dem. Ja, sammen med kompisene deres også, for noen ganger har de også vært med.

Jeg er heldig, veldig heldig. Vi har skapt mange gode minner og opplevelser.

Opp gjennom årene har jeg fått mange kort, hvor det står at jeg er verdens beste mamma. Det samme står på oppslagstavla på kjøkkenet. Jeg er så glad for at de føler det sånn. Selv nå kan jeg få en klem og at de sier; "Du er verdens beste mammaen!" Jeg mener; de er tenåringer og kan si det....

Festlig i Munchen!

Jeg er utrolig glad i dem. Jeg er så glad for å ha fått alle disse årene sammen med dem. Både opplevelsene, festdagene og hverdagene.

Nå er oppdrager-rollen over. Jeg vil alltid være mammaen. Men nå står de på egne ben. Den eldste er flyttet ned i egen leilighet sammen med kjæresten. De er studenter fra høsten og skal klare seg selv. Om 7 måneder er den yngste 18 år. Han blir selvsagt boende hjemme enda ett par år. Men min rolle er endret. Jeg fyller mat i kjøleskapet, ellers fikser han alt selv.

Nå kan jeg selv bestemme hva jeg vil gjøre. Hva jeg vil bruke livet mitt til. Mitt eneste ansvar for dem er å beholde huset noen år til og (som nevnt) fylle kjøleskapet. Jeg kan reise og dra på lange turer. Jeg kan gjøre bare det jeg har lyst til. Frihet. Bare mitt liv.

Så ja; "Jeg har fått livet mitt tilbake!"

Kveldstur til Kubben!

Steinhjerte, ett ekte Villmarkshjerte!

Lørdag kveld, etter en lang dag med rydding hjemme, var jeg så sliten (man blir sliten av å rydde hjemme) at jeg bestemte meg for at det kunne være greit med en liten fjelltur.

Selv om tåka ennå lå ned i fjellene kjørte jeg mot grensen til Sverige for å gå fra Umskartjønna og opp på Kubben, 1019 moh. Når vi startet lå tåka ned til 800 moh, antar jeg, men terrenget er kjent og jeg håpet den ville lette etter hvert.

Varder på vei opp, Mira koser seg på fjelltur.

Denne gangen startet jeg ikke med å gå over myrene og rett opp fjellsia. Denne gangen gjorde jeg som jeg har tenkt så mange ganger før, jeg gikk stien langs fjellryggen. Jeg kan love dere en ting; turen er litt lengre, 4 km, mot 2,7 km om man går rett opp, men utrolig mye lettere å gå. Jeg brukte bare ett kvarter lengre tid, men så gikk jeg å sendte meldinger på telefonen nesten hele tiden, da må man gå litt saktere. Antar jeg hadde brukt en time om jeg hadde droppet å sende bilder og meldinger hele veien....

Vel, vel... Det var mange steinhjerter langs stien, veldig mange, så jeg tok bare bilde av to av dem. Fantastisk hva naturen kan skape.

Mira er i storform. Både turen i Virvassdalen og denne turen har hun løpt, hoppet, svirret rundt og logret masse. Godt å se at hun er blitt så bra igjen.

Snø, tåke og Ranatraskenklipp.

På turen opp kjente jeg at denne sommeren er som en evigvarende vår. Snøen smelter ikke. Flere steder måtte vi gå over partier med hard og kompakt snø. Det var glatt med goretex-sko og flåg rett ned på høyre side når vi gikk opp. Guffent.

Tåka hadde lettet litt, men når vi kom til toppen lå den tykk og dermed var det sørgelig lite utsikt. Likevel; hva gjør vel det? Vi var fremme, Mira fikk noen godbiter og årets Ranatrasken-klipp nr 13 er en realitet.

Fornøyd tuslet vi nedover igjen. Det var for kaldt til å bli værende på toppen. Ingen utsikt å nyte her oppe, så vi gikk ned ett par hundre høydemeter og satte oss ned i 10 minutter for å nyte utsikten. Mira fikk selvsagt flere godbiter, hvis ikke hadde hun nok krøpet helt inn i tursekken....

Etter 2,5 timer på tur, dro vi hjem igjen. Bare en snartur innom butikken for å handle litt nødvendigheter, så kunne vi dumpe ned i sofaen. Jeg besluttet at det absolutt ikke ble mer rydding i dag.... Jeg får fortsette i morgen... eller noe sånn....

Håper alle har en fortryllende søndag!

Og noen trøstens ord til alle som bor i nord;
det sies at når vi har en sommer som dette, da får vi en nydelig høst!
La oss håpe det stemmer :)

Årets turdag nr. 59 - ett fantastisk liv -

Bildet øverst; Mira poserer i 1 sek. på toppen.
Bilde nederst til venstre; utsikt mot Sverige og snødekte fjell.
Bildet nederst til høyre; toppen skimtes på vei opp, bare drøye 250 høydemeter igjen.

Tur til Virvassdalen!

Statskogkoia i Verdal'n

Etter ett par døgn hjemme pakket jeg sekken og la ut på tur igjen. Jeg satte kursen mot Saltfjellet, ved Elvmøthei tok jeg av opp Virvassdalen. Målet med turen var å se om jeg kunne finne den gamle Virvasshytta som i dag eies av Statskog. Ja, og så måtte jeg jo få klippa Ranatraskenkortet!

På vei opp dalen merket jeg at Mira var moden for å strekke litt på beina, kjøreturen er ganske lang både for 2-beint og 4-beint. Derfor stoppet vi for å gå og se om vi kunne finne ei koie som Statskog har oppi her. Ei sti ledet oss til ei bittelita laftakoie. Knallkoselig, ren og pen. Ovn, benk, bord, seng og diverse kjøkkenutstyr. Går fint for 2 stykker å overnatte her.

Virvasshytta i grønne, solrike omgivelser.

Rett nedenfor der koia står er tuftene etter en fjellgården Verdal som ble ryddet i 1850. Siden det bare så vidt er spor etter den i naturen, så antar jeg at den var falt sammen for minst 50 år siden. Men fint at koia står igjen og blir vedlikeholdt.

Virvassdalen er ett av Norges mange naturreservat. Mye uberørt natur, selv om dalføret er lett tilgjengelig siden kraftlaget har laget vei der.

Etterpå kjørte vi til veis ende og parkerte ved demninga i Virdalen ("Verdal'n" sier vi her). Derfra tuslet vi innover det kjente landskapet mot Virvasshytta. Grønne, fine omgivelser. Vi var så vidt begynt å gå når sola traff oss og holdt følge resten av turen.

Ranatraskenklipp nr 12

Denne gangen skulle vi bare innom trappa på Virvasshytta. Jeg klippet Ranatraskenkortet for 12. gang i år og så fortsatte vi videre innover mot den gamle Virvasshytta.

Jeg skulle jo lete etter den i fjor... men etter å ha klippet Ranatraskenkortet en gangen, glemte jeg hele gammelhytta og gikk i retur. Var halvveis tilbake til bilen før jeg kom på det igjen....

MEN i år gikk vi videre. Fokus; finn hytta!

Vi passerte nydelige multeblomster. Ser for meg at det kan bli dårlig med multeplukking her i år... og så, en km etter Virvasshytta dukket målet opp. Nok ei av Statskog sine flotte, åpne hytter lå foran oss.

Vi koser oss på Gamle Virvasshytta.

Klokka var blitt 20:10 når vi kom frem. Turen var bare på 6,4 km og vi brukte 1 time og 45 minutter inkl pauser på å gå hit.

Vi gikk inn, fyra i ovnen, henta vann og ordna oss litt mat. Hytta er veldig liten, men har ovn, kjøkkenutstyr, 4-5 sengeplasser, bord og 4 krakker. Den var ren og pen.

Av hytteboka kunne jeg lese at hytta var blitt renovert og påbygget i 2004. Jeg skjønte at jeg satt i den nye delen. Skal jeg anslå at den gamle delen var 5 kvadrat? Den nye delen var like stor.

Bildet øverst til høyre i collagen viser ett utsnitt av den gamle døra. Den var full av innrisinger på begge sider. Spørs om det manglet hyttebok her en periode?!?!

Gamle Virvasshytta forlates og vi tusler i retur.

Det virker som om hytta er mest i bruk i jaktsesongen og om vinteren av folk som fisker på isen.

Omgivelsene er idylliske, vakker utsikt i alle retninger. Når jeg tenker meg om så er det ikke ofte jeg har sittet på ei Statskoghytte/koie og hatt så flott utsikt, vanligvis ligger de inne i tykk skog.

Det var mye mygg, veldig mye mygg. Ikke ute, men inne. Nevnte jeg at det var veldig mye mygg?!?!?! Det ble lite søvn på meg. Altså, meg må de bare ta blod fra, men ligg unna den 4-beinte hårballen min! Så jeg ble liggende mye våken for å passe på at de ikke plaget Mira. Ja, ja, ja... jeg vet at jeg er overbeskyttende for den hunden....

Siden hytta ligger nesten 1 km fra Virvatnet fant jeg ut at vi skulle pakke sammen og prøve fiskelykken på returen. Ei ny natt i mygg-huset fristet ikke.

På Virvatnet var det ikke livstegn etter fisk, men vi stoppa halvveis nedi dalføret, der fikk jeg en fisk og var strålende fornøyd. Årets 2. fisk! Jada, jada... den er ikke så stor denne heller, men fisk er fisk og jeg har fått 2 stykker!!! :)

Planen var nå å tusle en tur opp til Blerekan for å klippe Ranatraskenklippet der, men elva var så stor at jeg ville blitt våt på beina før jeg kom meg over, så den turen får bli til høsten.

Selvsagt er ny tur i tankene. Om det blir dagstur eller overnattingstur er jeg usikker på, for jeg vet ennå ikke helt hvor jeg vil dra ;)

Årets turdag nr. 57 og 58 - ett eventyrlig liv -

Rolige dager i Vistenfjorden!

Mira "the diva" på båttur!

Etter turen over fjellene fra Stran, via Auslia og ned til Aursletta hadde jeg og Mira noen rolige dager på hyttetur sammen med Una og hytteeieren. Bortsett fra turen til Laksmarkvatnet har vi bare tatt små tusleturer rundt på Aursletta, fisketur med båt på Lakselvvatnet, bål- og fisketur i Langvågan, innom Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og ellers bare kosa oss med god mat og masse stillhet.

Mira har etter hvert funnet seg godt til rette i båten. Ett tykt ullpledd bak-under vindskjermen er en prima sove- og utsiktspost for en diva på tur. Hvorfor sitte i baugen og få vind i ørene når man kan ligge her å ha det varmt og godt?!?!

Jeger-taco!

Fisketuren på Lakselvvatnet ga resultat i en 7-800 gram stor ørret (lovlig fisket, ja!) som vi dro ut til foreldrene mine med. Det ble det jubel og glede for, siden de ikke hadde fått en eneste rød fisk i år. Håper vi scoret bonus-poeng der ;)

Maten har vært upåklagelig. Vi gjorde blant annet ett forsøk på å lage "Jeger-taco". Helt det samme som vanlig taco, bare at kjøttdeigen ble byttet ut med elgkjøtt som var skjært opp i veldig tynne skiver og hvitløksmarinert ett døgn før det ble stekt. Resultatet anbefales!

Turkartet mitt over Lomsdal-Visten så langt i år!

Jeg hadde planlagt å dra hjem på tirsdag. I løpet av feriens to første ferieuker hadde jeg gått en god del i fjellet her inne i Vistenfjorden, men jeg kjente at noen av turene som er på ønskelista her i Lomsdal-Visten nasjonalpark, de vil jeg gå med turfølge. Ikke fordi jeg ikke kan eller vil gå alene, men fordi jeg vil dele opplevelsen med flere enn Mira. Da må de bare vente litt, til det er tid og anledning.

På kartet til venstre her har jeg tegnet inn med blå penn de rutene jeg har gått til nå. Ikke så mange, men med tanke på at jeg har vært her i to uker og blitt avbrutt av en tur hjem, så er jeg fornøyd så langt.

Hadde det ikke vært for dette; "vil ha kjæresten med på turene", så hadde jeg nok fortsatt å gå der inne de to neste ukene også... men sånn kan det bli.... Heldigvis er det mer sommer igjen - og høsten er jo den aller beste turtiden!

Mandag kveld fikk jeg en telefon og måtte utover til hytta til foreldrene mine å leke sykepleier. Det var ingen tvil om at vi måtte ha mer hjelp, så 113 ble kontaktet og legeskyssbåten kom raskt innover fjorden og la halvveis til ei av flytebryggene i "fjærsteinan".

Det er godt å oppleve hvor raskt man kan få hjelp selv om man er langt fra sivilisasjonen. Dyktige folk om bord i redningsbåten (og i dette tilfellet også hjelpsomme hyttenaboer) gjør at man er i trygge hender selv om uhellet er ute.

Legeskyssbåten på vei ut fra flytebrygga på Mortenhåjen mandag kveld.

Det ble sent på mandag kveld før vi var tilbake på Aursletta og tirsdag morgen begynte vi å pakke sammen. Jeg og Mira skulle dra ut av fjorden sammen med pappa, mens de to andre skulle til Forvik.

Nå er jeg hjemme for å vaske klær og pakke om, hvor turen går videre nå er litt usikkert, men jeg holder en knapp på Virvassdalen i første omgang.

Lomsdal-Visten nasjonalpark; tur til Laksmarkvatnet!

Bro over bekken.

Denne lørdagen skulle jeg, Mira og Una bli igjen alene på Aursletta ett døgn. Jeg hadde derfor bestemt meg for at vi skulle legge turen innover til Laksmarkvatnet.

Først tenkte jeg at vi skulle gå fra Aursletta, men vi fikk skyss opp til Lakselvvatnet og startet derfra. Det går en god sti hele veien langs Lakselva, så det var veldig greit å gå. Her var det til og med små planke-broer over bekkene.

Siden Una er jakthund, tørr jeg ikke ha henne løs, hun kan plutselig finne ut at hun skal på elgjakt... og sånne ting kan ikke jeg.... Mira, derimot, "bryr-seg-katten" om både elg, rein, fugl og ja, alt annet enn katter... Katter er det lite av i skogen, så da kan hun være løs.

Hytta i Laksmarka.

Terrenget er enkelt å gå i. Skog og myr. Det eneste man hører er fuglekvitter og elva som bruser ved siden av.

Etter 5,3 km hadde vi nådd Laksmarkvatnet og hytta som ramla sammen for 30 år siden. Bare noen rester igjen. De siste 2-300 m til restene av hytta var jungel, så vi gikk i vannkanten.

Tuftene etter Laksmarkgården skal også ligge lengre inne i denne skogs-jungelen, men jeg gikk ikke for å lete etter dem. Jeg tror jeg må ha kjentfolk med meg om jeg skal ha sjanse til å finne frem.

Laksmarkvatnet mot nordrøst.

Jeg husker det ikke selv, men i følge foreldrene mine har jeg vært ved Laksmarkvatnet flere ganger tidligere. Stedet vekket ingen minner når jeg kom dit, slik som mange av de andre stedene jeg har gått til her inne har gjort.

Lakselvvatnet mot sør.

Una ser mot Lakselva.
Mira snuser seg i retur.

Det var overskya vær og litt yr hele turen, men hva gjør vel det når omgivelsene er vakre og stillheten total?

Vi ble bare her en liten stund, siden vi ikke hadde lov til å fiske i verken vatnet eller elva, tuslet vi i retur.

Nå så jeg ikke livstegn i verken vann eller elv, ikke av annet enn knott og en og annen ihjelfrosset mygg i alle fall.

Rundt 7-800 meter fra fjellgården Lakselva og Lakselvvatnet traff vi på to karer på vandring mot Laksmarkvatnet. Godt utstyrt for noen dager på fisketur var de ved godt mot der de tusla oppover dalføret. De var helt sikre på at fisken kom til å bite i løpet av kvelden. Jeg får håpe den gjorde det!

Utsikt mot øverstraumen i Lakselvvassdraget.

Utsikt mot nerstraumen i Lakselvvassdraget.

Strauman mot Lakselvvatnet.

Vi tok, nok en gang, fatt på "stien" som klorer seg fast i fjellveggen fra Lakselvvatnet og ned forbi øverstraumen og fortsatte mot Aursletta. Nydelig her selv om det er gråvær.

Stien bærer opp og ned i terrenget. Nå har jeg gått her så mange ganger de siste ukene at de bratte partiene hvor man går på planker festet til fjellveggen ikke er noen utfordring lengre. Litt vanskelig med to hunder i bånd, men det gikk heldigvis bra. Veldig kjekt å være på tur med rolige og lydige hårballer.

På bildet nyter Mira og Una utsikten mot Aursletta og Bønå. Etter 15,6 km og nesten 6 timer på tur var vi atter en gang kommet til hytta på Aursletta. Det ble fort varmt i hytta og vi ble både tørre og fikk i oss både mat og godbiter alle 3.

Jeg storkoser meg på tur her i gamle trakter, men innimellom frister fjellene hjemme også litt. Årets tursesong kommer til å bli kort, det er bare å innse. Snøen smelter ikke i fjellene, det er for lave temperaturer og alt for lite sol. Så det er bare å nyte den tiden vi har frem til landskapet blir dekket av ett hvitt teppe igjen.

Årets turdag nr 52. - ett fantastisk liv -

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, fra Auslia til Aursletta!

Fjellgården Auslia forlates for denne gang.

Vi ga oss god tid på fjellgården Auslia før vi ca kl 11:30 pakket sammen og forlot den ren og pen. Jeg fant en god sti opp mot Falkhetta, derfra var det rundt 100 høydemeter opp til Gråfjellet, hvor man går inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Som alle de tidligere turdagene mine i sommer, var det gråvær også denne dagen. Litt yr i luften, men likevel fantastisk flott å gå i skog og fjell.

Fra Gråfjellet hadde vi utsikt mot fjellgården Åsen, utover Vistenfjorden, ned mot Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og Ausen som er ett av anløpsstedene for lokalbåten.

Utsikt fra Gråfjellet.

Siden terrenget stort sett bare er fjell, gikk det fort oppover. Mira løp fornøyd foran meg og jeg la merke til at hun gikk litt zikk-zakk for å ha fjell under labbene så mye som mulig.

Flott å stå oppå her og se gården like ved hytta til foreldrene mine, store avstander, men langt der nede ved fjorden var vi dagen før.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan vi skulle gå videre. Kartet var oppe og ble sjekket når vi var på toppen av en fjellknaus, sånn for å i grove trekk kunne finne den best egna ruta mot målet.



Utsikt mot Svartvatnet (t.v.) og Storvatnet (t.h.)

Lunsj og soving i hytteveggen ved Storvatnet.

Fra Gråfjellet kunne vi gå ned til ett av de tre fjellvatnene i området; Ausvatnet, Svartvatnet eller Storvatnet. Jeg tenkte å gå ned til de to sistnevnte, men ombestemte meg på vei ned og vi gikk direkte til Storvatnet. Der så jeg en liten hytte og tenkte at det ville være ett prima sted å spise lunsj!

Hytta var gammel og tydeligvis lite i bruk. Trist at sånne perler av noen byggverk bare står forlatt i slike nydelige omgivelser.

I dagens samfunn er det vel blitt sånn, at hvis det ikke er bilvei helt frem, så er terskelen for bruk av ei slik hytte veldig høy. Det langt å gå og slitsomt å frakte med seg utstyr. Jeg begynte å filosofere over om eierne av hytter i slike naturskjønne omgivelser har glemt hvor priviligerte de egentlig er? I mitt stille sinn konkluderte jeg med at de sikkert har det, man glemmer fort gleden og fortryllelsen med å eie en slik skatt. Samtidig tenkte jeg atter en gang på at hvis jeg en dag i fremtiden skal eie ei hytte, så skal den være knøtt-lita og på ett sted som dette; veldig enkel og langt vekk fra sivilisasjonen. (Avsporing)

Terrenget videre fra Storvatnet.
Venstre bilde; det blågrå fjellet er turens høyeste punkt.
Høyre bilde øverst; elva som måtte krysses.
Høyre bilde nederst; landskapet bak oss etter elvekryssinga.

Jeg prøvde å fiske... ingen fisk selvsagt... så det ble knekkebrød med smøreost, kaffe og kakao. Godbit og hundemat til Mira. Vi hadde en godt over 2 timer lang pause her. Jeg nøt stillheten, studerte kart og kosa meg mens hårballen sov i soveposen. Er man på tur, så er man på tur. Notat til meg selv; skaff egen sovepose til Mira! ;)

Etter hvert pakket vi sammen og tuslet i vei. Ups! Nok ei elv måtte krysses. På kartet var den bare tegnet inn som en bekk, men dette var så absolutt ingen bekk!

Vi kom oss over og tuslet videre oppover. Først var det bare slakt oppover, så nådde vi ett skogsområde hvor vi måtte gå mye oppover og nedover i skog og kratt. Mira måtte ha litt hjelp her og der, men det gikk greit.

Ny rast etter ett par timer. Mira er litt kald og får liggeunderlag og fleecepledd. Foran føttene mine ser dere de siste 150-200 høydemetrene til turens høyeste punkt. Det var bare å nyte utsikten i regnet, drikke og spise noe varmt før vi fortsatte.

Turens høyeste punkt nærmer seg.

Etter hvert fikk vi fjell under føttene igjen. En og annen liten snøflekk ble passert. Foran oss lå ett fjellandskap som er en drøm å gå i. Autostrada! På vei opp hit vurderte jeg å gå til Snøfjellvatnet, men jeg så at det var mye snø opp i den retningen, så jeg lot det være. Snø frister ikke.

Tåka kom etter hvert sigende, men den kom ikke for tett innpå oss. Snøflekkene ble større og større etter hvert som vi kom høyere opp på fjellet. Heldigvis slapp vi å gå på dem.

Det er utrolig vakkert å se landskapet gjennom ett tynt tåkelag. Bildene vil aldri kunne gjengi det øyet ser.

Øverste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Aursletta.
Nederste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Bønå.

Når vi var øverst, ved ca 600 moh, skulle nedstigningen mot Aursletta starte med en gang. Jeg bestemte meg for at vi skulle sette oss ned og vente på at tåka letta for å være sikker på at vi hadde god nok sikt til å gå ned på en forsvarlig måte.

Ørlite tungt terreng innimellom de siste 250 høydemetrene.

Nå var ikke tåka så veldig tykk, vi hadde god sikt og begynte å gå nedover. Fjellterreng, mye opp og ned, opp og ned. Det gikk raskt og greit, men så gjorde jeg ei tåpelig feilvurdering. Jeg gikk alt for mye sørover mot Strumpdalen. Jeg var fullt klar over at det var bratte flåg opp på alle kanter av det dalføret, likevel fikk jeg det for meg at det kanskje var enklere å gå ned nærmere dalen enn nærmere fjorden. Vel, vel, vel... det var ikke enklere! Vi traff skog 260 moh. Gikk ned til 90 moh, hvor vi gikk oss fast første gangen og måtte opp igjen. Tre ganger gikk vi oss fast på denne måten før jeg innså at vi måtte bevege oss opp til 250 moh igjen og lengre mot fjorden før vi kunne gå ned.

Da gikk alt så mye bedre. Skogen fikk åpninger med myr-terreng. Myrer er lykken i livet.

Sti, vei og hytte! Målet er nådd!

Etter hvert fant vi en sti inni skogen, denne fulgte vi helt til skogsveien. Snodig å gå de siste 1,2 km på vei etter en så lang tur i fjellet. Mira løp i forveien, her hadde hun gått før. Ett par hundre meter fra hytta forsvant hun og neste gang jeg så henne stod hun på trappa og venta mens hun hoppet og loggret ved døra. Hun viste hvor hun skulle og var i ekstase over å være fremme.

Dagens etappe var på 14.05 km. Vi gikk i nesten 5 timer, men var på tur i 10 timer.

Tar med en liten morsomhet til slutt:
Sms fra mamma når vi var på vei over fjelet;

"Går dere til Aursletta i kveld? Bra for Mira å sove i hus. Du kan jo slå opp teltet utenfor hytta og sove der dersom du absolutt må sove i telt."

Når vi kom frem sendte jeg henne bilde av hytta og spurte om det var godkjent innkvartering for Mira... det var det heldigvis! Og selv om det tydeligvis ikke var nøye for mamma, valgte jeg også å sove inne i hytta, ikke i teltet....

Årets turdag nr. 51 - ett eventyrlig liv -

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, dag en!

Bjorvatnet i gråvær.

Etter å ha avbrutt ukesturen inne i nasjonalparken, vært på Forvik ett døgn for så å dra hjem til Mo for å få Mira til dyrlegen på mandag, dro vi tirsdag innover Vistenfjorden igjen. Det antas at hun hadde en senebetennelse i venstre bakfot, ev. en forstrekt muskel. Medisin i 8 dager fremover, mye massasje, kos og klipping av pels, så blir hun god som ny.

Foreldrene mine hadde vært på båttur opp straumene til Lakselvvatnet og henta alt turutstyret jeg hadde forlatt i naustet der, så når jeg kom til hytta deres gikk jeg i gang med å pakke om. Jeg hadde med en sekk med rene, tørre klær og mer mat.

Etter en bedre middag med hvalkjøtt og masse godt tilbehør, fikk jeg pappa til å skysse meg, Mira og sekken med turutstyr innover fjordarmen mot Stran. Det var blitt tidlig kveld, men vi hadde stø kurs mot Tasslivatnan. Det er "vei" opp dit, så det var uproblematisk for Mira å gå.

Nå var vi ikke kommet veldig langt før jeg begynte å ombestemme meg. (Jeg kan vinne ett hvert NM (Norges Mesterskap) i å endre planer...) Hvorfor i all verden skulle vi fortsette å gå langs veien opp på fjellet, når det finnes fjellområder uten veier?!?!

Vi koser oss på fjellgården Auslia.

Før vi nådde fjellgården Punnåsen (Åsheim på kartet), hadde jeg klekket ut en ny plan; vi går over fjellene til Aursletta! Det vil si i en helt annen retning enn først planlagt. Ingen vei, men stort sett bare fjell å gå på.

Siden klokka var blitt litt over 20, fant jeg ut at jeg skulle ta meg den frihet å overnatte på fjellgården Auslia og starte over fjellene dagen etter.

Jeg rulla ut liggeunderlaget, de to fleecepleddene og soveposen på brisken som er seng på kjøkkenet på gården. Her fikk Mira legge seg mens jeg henta vann, ved og fyra i ovnen. Ja, og så vaska jeg ut av en skål med rabarbrasyltetøy som var blitt penicillin....

Vinduene er borte siden de er til reperasjon, så det var ikke mye utsikt, men vi fikk det varmt og godt. Jeg leste i hytteboka og kosa meg og informerte omverden om endringen i planene.

Det ble litt "Oj!" når jeg fortalte om den nye planen. Turen er grei nok den, men nedstigningen fra fjellet og ned til Aursletta er ei ørlita utfordring på grunn av terrenget.... Men siden ingen tviler på at jeg får det til, ble vi bare ønska god tur videre.

.... fortsettelse følger ....

Årets turdag nr. 50 - ett eventyrlig liv -

Lomsdal-Visten; tredje turdag, turen avbrytes!

Mira tørker seg i sola.

På trappa og verandaen på fjellgården Sannan ved Lakselvvatnet dukket sola opp. Både Mira og utstyret som lå rundt over alt tørket og livet var bare fantastisk. Sol gjør godt innimellom, selv om jeg ikke bryr meg om hva slags vær det er når jeg er på tur. (Håper eierne av gården ikke får sjokk hvis de ser hvordan det så ut der noen timer denne dagen....)

Jeg hadde bestemt meg for å ta meg ned til Aursletta og dra ut av fjorden for å få Mira til dyrlegen. Det er ikke en god følelse å avbryte en tur jeg hadde gledet meg så lenge til, men hundens ve og vel kommer først. Landskapet stikker ikke av, håper jeg, så det blir nok mange flere muligheter til å dra på tur her.

Jeg tok meg den frihet å tørke utstyret...

Det hadde vært en veldig fin tur så langt, til tross for mange små utfordringer med terrenget og at Mira ikke hadde vært skikkelig tørr siden torsdag. Her i solveggen lå hun på rygg og fikk tørka krøllene sine.

Etter hvert ble utstyret pakket sammen og stuet inn i naustet nede ved Lakselvvatnet. Bare det aller mest nødvendige ble tatt med i det avtakbare lokket til ryggsekken. Så tuslet vi i vei.

Den første utfordringen var å gå over Lakselva. Elva var ikke så veldig stri, men stri nok og vanskelig å passere. Men vi slapp å gjøre det. To trivelige karer stod å fiska nede ved vannkanten og jeg ble tilbudt skyss slik at jeg slapp elvepasseringen. Selv om jeg ikke vil være til bry for noen, tok jeg tilbudet med stor glede.

På vei ned langs straumen mot Aursletta.

Jeg og Mira ble satt i land og tusla nedover mot Aursletta. Det var blitt kveld, men sola varma godt. Stien er rundt 5 km lang, en del opp og ned, og noen steder også bare planker som er festet til bratte fjellsider. Det gikk fint, men jeg hadde dårlig samvittighet for hårballen som ikke hadde det så bra.

Vel fremme på Aursletta fikk vi kontakt med sivilisasjonen. Det ble avtalt henting dagen etter, slik at vi kunne komme oss hjem og til dyrlegen.

Det er vanskelig å si helt sikkert hva som var galt med henne, men sannsynligvis en senebetennelse i venstre bakfot, ev. en forstrekt muskel. Hun fikk medisin som hun skulle ta i 8 dager. Mye massasje, kos og klipping av pels, så var det bare å pakke på nytt og dra på tur igjen.

Lomsdal-Visten; tredje turdag!

Blankvatnet forlates for denne gang.

Vi fikk ei natt i telt, med en våt og iskald liten hårball som til slutt måtte få sove i dunsoveposen min. Fra kl 06 satt jeg i teltåpningen og så på tåka som letta litt og falt ned igjen flere ganger. Jeg tørka ullsålene til fjellskoene på stekepanna til stormkjøkkenet, laget rett-i-koppen-suppe med en halv pose nudler og drakk kaffe. Jeg tror aldri før jeg har kjent en slik ro i livet. Snodig følelse. Jeg filosoferte litt over hva livet har i vente, det er spennende tider, men akkurat da, var det aller best å bare være akkurat der og akkurat da.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke fortsette den planlagte ruta, uansett om tåka letta, jeg måtte tenke på hvordan Mira hadde det. Hennes ve og vel kommer først uansett.


Den første km var det greit terreng å gå i.

Ca. kl 10:15 pakket vi sammen leiren vår og ga oss i vei mot fjellgården Sannan (Sandan på kartet). Flere elvekrysninger og tidvis vanskelig terreng lå foran oss. Den første elvekrysningen gikk fint, men allerede ved den andre ble jeg kliss våt på føttene. Ytterligere to elver ble krysset før vi måtte snu. Vi hadde gått oss fast, bare stupbratte fjellsidene uansett hvor jeg prøvde å gå.

Vi gikk 3 elver i retur og prøvde oss lavere i terrenget. Elvene er strie og noen ganske dype. Mira må bæres over dem, så jeg fikk en del styrketrening i armene. Det ble mye gåing opp og ned for å ikke gå oss fast flere ganger, men det gjorde vi.

Urskog i massevis før vi nådde Sæterelva.
Vi fant ett musespist gammelt elg-gevir i skogen.

Etter hvert kom vi til det området som hovedsakelig var tett skog eller myr, ja, eller en kombinasjon av de to. Det gikk litt bedre med Mira den første halvdelen av turen, selv om hun måtte hjelpes en god del utenom elvene også.

Tåka letta etter hvert opp til 800 moh, så utsikten mot toppene ble flott. Dagens etappe ga ikke mye utsikt ellers. Det var tett skog i flere partier av vandringen. Litt over halvveis hadde vi en pause med kakao til meg og godbit til Mira.

Når vi kom til fossen like nedenfor fjellgården Sætra, som da lå på den andre siden av elva i forhold til der vi var, da viste jeg at det ikke var så langt igjen. MEN... som vi slet opp og ned i terrenget disse siste 2-3 km. Tett skog, sump-myr, kratt og trær som hadde velta. Tungt å gå i, men det gikk. Det finnes sikkert en bedre rute å gå ett annet sted...



Sæterelva og terrenget vi gikk i.

Vi var 100 meter fra Lakselvvatnet før vi i det hele tatt kunne skimte det gjennom skogen. Jeg tok peiling på vannet og vi tuslet "fjæra" mot Sannan. Der var det lett å gå. Godt var det, for jeg hadde båret Mira mye, hun hadde det ikke bra.

To båter lå fortøyd nedenfor Lakselva-gården, så planen om å ta oss dit ble skrinlagt. Dermed tusla vi opp til trappa på Sannan. jeg fant ut at siden jeg ikke hadde mulighet til å be om tillatelse, fikk jeg heller be om tilgivelse. Jeg måtte få Mira varm og prøve å finne ut hva som var galt med henne. De to sofaene som stod på trappa fristet veldig.

Vi kommer til Sannan og Mira varmer seg i soveposen.

Jeg tørka Mira så godt det lot seg gjøre og putta henne i soveposen. Sola begynte å titte frem for første gang på turen. Jeg fikk av meg alle de søkk våte klærne mine og på med tørre. Alt det våte ble hengt opp litt rundt om, for sola begynte etter hvert å varme godt. God klestørk.

Tripptelleren viste at vi hadde gått 8,48 km - til tross for at avstanden mellom Blankvatnet og Sannan bare er 4,7 km i luftlinje. Terrenget er årsaken til at vi gikk nesten dobbelt så langt.

Jeg laget litt mat og funderte på hva jeg skulle gjøre videre. Det som var helt klart var at jeg ikke kunne fortsette å bære Mira så mye som jeg hadde gjort. Hunden hadde vondt og klarte ikke de vanskelige partiene av terrenget selv.

... fortsettelse følger....