Dagen startet i Kilpisjarvi, med å ta båten over til startpunktet for turen til treriksgrensa. Båten var full når den la fra kai og turen over tok en halv time. Folk stresset oppover, for båten gikk tilbake etter to timer, men jeg fant ut at når jeg først var her, så kunne jeg like greit gi meg god tid. Det var vel egentlig planen i utgangspunktet også. Den drøye 3,5 km lange turen opp tok vel rundt en halv time. Terrenget var tørt og fint, stien bar preg av at stedet var mye besøkt.
Etter å ha funnet de tre cacene på stedet, med bruk av hjelpemidlet; ring en venn, kunne jeg nyte de nydelige omgivelsene helt for meg selv. Resten av båtlasset stresset nedover til båten igjen! Bare 4 fjellvandrere hadde matpause ved det norske grensemerket, de var på vei mot Norge og hadde gått fra Kiruna, fra hytte til hytte.
Det er ikke akkurat ensomt å være på tur alene. Jeg treffer massevis av andre geocachere og alle de ekte turfolkene er pratsomme. Ekte turfolk; de som er vant til å være på tur... de andre bare stresser og sier slett ikke "Hei!" når man møter dem...
Når jeg kom ned til båten igjen var det en drøy time til den skulle gå, men kapteinen (en urgammel mann) var ikke snauere enn at han inviterte meg på kaffe og badstu i hytta (bua) si! Jeg takket ja til kaffe - og pent nei til badstu. En hyggelig mann som pratet godt både norsk, svensk, finsk og engelsk. Når han begynte å kle av seg for å ta badstu, takket jeg for meg og gikk. Nakne gamle gubber orker jeg ikke se på! ;)
Etter å ha kommet vel i land på den andre siden spiste jeg middag på en resturant og fortsatte ferden mot Muonio og MEGA eventet!
Sjekk årstallet som er inngravert på grensemerket; 1764!!!
Gratulerer med å ha nådd et delmål! Kjenner deg godt nok til å vite at det var stas for deg å se grensemerket :)
SvarSlettFortsatt god tur, snuppa!
Ja, de grensemerkene synes jeg at det er stas å besøke! :)
Slett